Gå til hovedinnhold

Vinterlektyre


«Eller var det et rent instinktivt hat som skyldtes det abnorme - hun sensuell og kvinnelig, han tiltrukket av menn.»


For en tid siden dukket det opp en pakke i postkassen min fra en av Würmstuggus lesere. Pakken inneholdt et av disse Morgan Kane-dobbeltbindene som ble utgitt for noen år siden. Det var selvfølgelig stor stas, for jeg hadde ikke lest noen av bøkene fra før. Men det har jeg gjort nå, og i det følgende skal jeg redegjøre for romanenes kvaliteter. De angjeldende romanene er Duell i San Antonio og Portrett av en revolvermann, begge to opprinnelig utgitt i 1972 som henholdsvis bok nr. 57 og 59 i serien. I tillegg vil jeg omtale en bok som intet har med Morgan Kane, eller westerngenren overhodet, å gjøre.


I Duell i San Antonio er den historiske revolvermannen John Wesley Hardin den sentrale personen historien dreier seg rundt. Hardin har sluppet ut av fengsel og har nå ambisjoner om å skaffe seg makt på lovlig vis. US Marshal Morgan Kane kommer til San Antonio for å hindre dette. Det er duket for et blodig drama som kretser rundt en alltid aktuell konfliktlinje i amerikansk politikk og historie: forholdet mellom føderale og lokale myndigheter. Særlig i Texas, «the Lone Star State», har Washington blitt sett på som en rival man helst ikke vil ha så mye med å gjøre. Dette får Hallbing godt frem i boken. 


Massemedienes sensasjonslyst og ikke alltid like sannferdige nyhetsformidling er et annet gjennomgående tema i denne fortellingen fra perioden som frembrakte begrepet «gul journalistikk». Ellers er det verdt å nevne at boken skiller seg litt ut dra andre Kane-romaner ved at vår helt ikke nedlegger en eneste kvinne. Men det gjør ingenting, for boken er fin som som den er. Særlig den avsluttende shoot-outen er mesterlig skildret.


I Portrett av en revolvermann tar Kane igjen det tapte når det gjelder kvinner, bare så det er sagt, men når jeg sier at dette er den beste Kane-boken jeg har lest så langt, skyldes det en god del mer enn Kanes seksuelle erobringer. Også i denne boken spiller pressen viktig rolle. Med pressen i hælene etter spetakkelet i San Antonio tar Kane permisjon og reiser på ferie til Tampico i Mexico. Her ramler han over en pikant sak som i involverer drap, svik, voldtekt, tyrefekting, dampende homoerotikk og - selvfølgelig - det evige spørsmålet om hvem som er best med revolveren. Boken er bygget opp nesten som en kriminalroman, der Kane trenger gradvis dypere inn i mysteriet ved hjelp av oberavasjoner og logisk tenkning. Det er også en del action. Kane får gjennomgå fysiske prøvelser og er på et tidspunkt døden nær, som seg hør og bør, får en vel si. 


Men det som gjør denne boken virkelig bra er den litterære formen Hallbing gir denne historien. Språket er potent, billedrikt og elegant, og selv om ingen av karakterene kan sies å være spesielt realistiske eller ha noen dybde utover det rent sjablongmessige, er de likevel resonante i den litterære konteksten og som motstykke til Kane. Særlig godseieren Don Carlos er en facinerende karakter, et slags omvendt speilbilde av den mer asketiske Morgan Kane. Begge to er individualister som lar seg drive av sine instinkter og kun i liten grad lar seg begrense av allmuens moralbegreper og sosiale konvensjoner. Det er dynamikken mellom disse to intense personlighetene som danner kjernen i denne historien. Noen vil sikkert ta anstøt av Kanes syn på homoseksuell kjærlighet slik det kommer til uttrykk i denne boken, men da må man ha i mente at boken ble skrevet i 1972 og handler om en mann som lever i 1890-tallets Amerika.


Men vent! boken har mer: Det er nemlig en del snedige elementer av metafiksjon i denne romanen. Når Kanes overordnede Shane i starten av boken sier «Du er kanskje ikke klar over det, Morgan, men ditt «liv» leses av tusenvis, hundre tusener over hele landet», er dette selvfølgelig ikke bare en replikk som viser til presseomtalen av Kane som beskrives i romanen. Og på et tidspunkt får Kane følelsen av at «tusenvis av tilskuere - blodtørstige, skrikende vesener - dekket tribunene og ventet utålmodig på døden og de to skuespillerne som skulle spille hovedrollene». Er det ikke leserne der ute, utenfor romanens univers, han værer? Vi får også en detaljert beskrivelse av tilblivelsesprosessen til bokens omslagsillustrasjon. Men selvfølgelig, dette er først og fremst en tradisjonell, om enn brutal westernroman som følger skjemaet på høyst tilfredsstillende måte. Anbefales!


La meg til slutt ta med noen ord om en annen bok av jeg har lest. Og dette er en helt annen type bok. I Inkarnasjonen: en dogmehistorisk fremstilling (1951) beretter Bjarne Skard om utviklingen av dogmet om Jesus i løpet av kristendommens første halve årtusen. I korte trekk handler boken om hvordan oldkirken så seg nødt til å få en felles forståelse av forholdet mellom Gud og Jesus Kristus. Kirken så seg nødt nødt til å foreta en kristologisk grenseoppgang mot heresiene som på den ene side overbetonte Jesu menneskelige natur på bekostning av den gudommelige, og på den andre side de som overbetonte Jesu guddommelige side.  Innenfor førstnevnte kategori finner vi ebjonittisme, adopsjonisme og arianisme, mens i den andre kategorien har vi for eksempel gnostisisme doketisme og apollinarisme. Vi får en gjennomgang av utviklingen av trosbekjennelser, fra Symbolum Romanum via den apostoliske trosbekjennelse til den nikenske trosbekjennelse i dens ulike varianter og de athanasianske bekjennelsesskrifter. Hovedtyngden ligger på konsilene i Nikea, Konstantinopel og Kalkedon, og leseren får her et innblikk i ideene til ulike oldkirkelige teologiske helter og skurker.


Skards fremstilling er klart preget av hans lutherske ståsted. Han har et påfallende ahistorisk syn på kontroversene i oldkirken og feller moralske dommer i hytt og vær. Til å være en «dogmehistorisk fremstilling» er det veldig lite historisk kontekst her, i tillegg til rikelige mengder sirkellogikk. Men bokens skjematiske oppbygging er et effektivt pedagogisk grep, og det er mye interessant informasjon i boken. 


Forresten, hvis du er interessert i oldkirkelig teologi og historie, bør du sjekke ut podcasten History of the Papacy. Den er virkelig god! Den handler slett ikke bare om pavedømmet, men om kirken i sin alminnelighet, både i øst og vest, og dertil i stor grad om det sekulære samfunnet i antikken og tidlig middelalder. Check it out!


Inntil videre bes leserne ivareta sine sjeler og legemer på best tenkelige måte. Würmstuggu will be back.


Takk til Jostein for bøkene!


Duell i San Antonio

Louis Masterson (Kjell Hallbibg)

Bladkompaniet, 1972


Portrett av en revolvermann

Louis Masterson (Kjell Hallbing)

Bladkompaniet, 1972


Inkarnasjonen: en dogmehiatorisk fremstilling

Bjarne Skard

Land og Kirke, 1951


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer og levde et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne dan

Fra Würmstuggus postkasse: Om språket, historien og Instagram-antirasismen

  Vi har mottatt et brev fra en av våre lesere: Kjære Würmstuggu Jeg er en pensioneret Skolemand der undres: Hvad er Eders Syn paa den moderne antirasistiske Bevægelse slik den har manifestert sig i den offentlige Debat de senere Aar? Er I paa Parti med Fremtiden, eller tilhører I det socio-økonomiske Bundfald der kaldes «hvite, privilegerte Gubber»? De der bad Mig skrive dette Brev, opplyste Mig om at I tidvis publiserer meget avancered Stof der vanskeligt laar sig processere af unge Sind samt Sindene til eldre Borgere der plages af noget der visstnok kaldes «intellektuell Ladskab». Kan De venligst give Mig et svar paa dette? Med venlig hilsen «Pensioneret Skolemand» Redaktør Dalberg svarer: Jamal Sheik fikk mye oppmerksomhet for et års tid siden da han via sin Instagram-konto « rasisme_i_norge » kritiserte TV Norges fjernsynsserie « Nissene over skog og hei » for å ha med en «rasistisk» figur, Espen Eckbo s «Ernst Øystein», og sågar klarte å få strømmetjenesten D-Play til å av