Gå til hovedinnhold

Vinterlektyre


«Eller var det et rent instinktivt hat som skyldtes det abnorme - hun sensuell og kvinnelig, han tiltrukket av menn.»


For en tid siden dukket det opp en pakke i postkassen min fra en av Würmstuggus lesere. Pakken inneholdt et av disse Morgan Kane-dobbeltbindene som ble utgitt for noen år siden. Det var selvfølgelig stor stas, for jeg hadde ikke lest noen av bøkene fra før. Men det har jeg gjort nå, og i det følgende skal jeg redegjøre for romanenes kvaliteter. De angjeldende romanene er Duell i San Antonio og Portrett av en revolvermann, begge to opprinnelig utgitt i 1972 som henholdsvis bok nr. 57 og 59 i serien. I tillegg vil jeg omtale en bok som intet har med Morgan Kane, eller westerngenren overhodet, å gjøre.


I Duell i San Antonio er den historiske revolvermannen John Wesley Hardin den sentrale personen historien dreier seg rundt. Hardin har sluppet ut av fengsel og har nå ambisjoner om å skaffe seg makt på lovlig vis. US Marshal Morgan Kane kommer til San Antonio for å hindre dette. Det er duket for et blodig drama som kretser rundt en alltid aktuell konfliktlinje i amerikansk politikk og historie: forholdet mellom føderale og lokale myndigheter. Særlig i Texas, «the Lone Star State», har Washington blitt sett på som en rival man helst ikke vil ha så mye med å gjøre. Dette får Hallbing godt frem i boken. 


Massemedienes sensasjonslyst og ikke alltid like sannferdige nyhetsformidling er et annet gjennomgående tema i denne fortellingen fra perioden som frembrakte begrepet «gul journalistikk». Ellers er det verdt å nevne at boken skiller seg litt ut dra andre Kane-romaner ved at vår helt ikke nedlegger en eneste kvinne. Men det gjør ingenting, for boken er fin som som den er. Særlig den avsluttende shoot-outen er mesterlig skildret.


I Portrett av en revolvermann tar Kane igjen det tapte når det gjelder kvinner, bare så det er sagt, men når jeg sier at dette er den beste Kane-boken jeg har lest så langt, skyldes det en god del mer enn Kanes seksuelle erobringer. Også i denne boken spiller pressen viktig rolle. Med pressen i hælene etter spetakkelet i San Antonio tar Kane permisjon og reiser på ferie til Tampico i Mexico. Her ramler han over en pikant sak som i involverer drap, svik, voldtekt, tyrefekting, dampende homoerotikk og - selvfølgelig - det evige spørsmålet om hvem som er best med revolveren. Boken er bygget opp nesten som en kriminalroman, der Kane trenger gradvis dypere inn i mysteriet ved hjelp av oberavasjoner og logisk tenkning. Det er også en del action. Kane får gjennomgå fysiske prøvelser og er på et tidspunkt døden nær, som seg hør og bør, får en vel si. 


Men det som gjør denne boken virkelig bra er den litterære formen Hallbing gir denne historien. Språket er potent, billedrikt og elegant, og selv om ingen av karakterene kan sies å være spesielt realistiske eller ha noen dybde utover det rent sjablongmessige, er de likevel resonante i den litterære konteksten og som motstykke til Kane. Særlig godseieren Don Carlos er en facinerende karakter, et slags omvendt speilbilde av den mer asketiske Morgan Kane. Begge to er individualister som lar seg drive av sine instinkter og kun i liten grad lar seg begrense av allmuens moralbegreper og sosiale konvensjoner. Det er dynamikken mellom disse to intense personlighetene som danner kjernen i denne historien. Noen vil sikkert ta anstøt av Kanes syn på homoseksuell kjærlighet slik det kommer til uttrykk i denne boken, men da må man ha i mente at boken ble skrevet i 1972 og handler om en mann som lever i 1890-tallets Amerika.


Men vent! boken har mer: Det er nemlig en del snedige elementer av metafiksjon i denne romanen. Når Kanes overordnede Shane i starten av boken sier «Du er kanskje ikke klar over det, Morgan, men ditt «liv» leses av tusenvis, hundre tusener over hele landet», er dette selvfølgelig ikke bare en replikk som viser til presseomtalen av Kane som beskrives i romanen. Og på et tidspunkt får Kane følelsen av at «tusenvis av tilskuere - blodtørstige, skrikende vesener - dekket tribunene og ventet utålmodig på døden og de to skuespillerne som skulle spille hovedrollene». Er det ikke leserne der ute, utenfor romanens univers, han værer? Vi får også en detaljert beskrivelse av tilblivelsesprosessen til bokens omslagsillustrasjon. Men selvfølgelig, dette er først og fremst en tradisjonell, om enn brutal westernroman som følger skjemaet på høyst tilfredsstillende måte. Anbefales!


La meg til slutt ta med noen ord om en annen bok av jeg har lest. Og dette er en helt annen type bok. I Inkarnasjonen: en dogmehistorisk fremstilling (1951) beretter Bjarne Skard om utviklingen av dogmet om Jesus i løpet av kristendommens første halve årtusen. I korte trekk handler boken om hvordan oldkirken så seg nødt til å få en felles forståelse av forholdet mellom Gud og Jesus Kristus. Kirken så seg nødt nødt til å foreta en kristologisk grenseoppgang mot heresiene som på den ene side overbetonte Jesu menneskelige natur på bekostning av den gudommelige, og på den andre side de som overbetonte Jesu guddommelige side.  Innenfor førstnevnte kategori finner vi ebjonittisme, adopsjonisme og arianisme, mens i den andre kategorien har vi for eksempel gnostisisme doketisme og apollinarisme. Vi får en gjennomgang av utviklingen av trosbekjennelser, fra Symbolum Romanum via den apostoliske trosbekjennelse til den nikenske trosbekjennelse i dens ulike varianter og de athanasianske bekjennelsesskrifter. Hovedtyngden ligger på konsilene i Nikea, Konstantinopel og Kalkedon, og leseren får her et innblikk i ideene til ulike oldkirkelige teologiske helter og skurker.


Skards fremstilling er klart preget av hans lutherske ståsted. Han har et påfallende ahistorisk syn på kontroversene i oldkirken og feller moralske dommer i hytt og vær. Til å være en «dogmehistorisk fremstilling» er det veldig lite historisk kontekst her, i tillegg til rikelige mengder sirkellogikk. Men bokens skjematiske oppbygging er et effektivt pedagogisk grep, og det er mye interessant informasjon i boken. 


Forresten, hvis du er interessert i oldkirkelig teologi og historie, bør du sjekke ut podcasten History of the Papacy. Den er virkelig god! Den handler slett ikke bare om pavedømmet, men om kirken i sin alminnelighet, både i øst og vest, og dertil i stor grad om det sekulære samfunnet i antikken og tidlig middelalder. Check it out!


Inntil videre bes leserne ivareta sine sjeler og legemer på best tenkelige måte. Würmstuggu will be back.


Takk til Jostein for bøkene!


Duell i San Antonio

Louis Masterson (Kjell Hallbibg)

Bladkompaniet, 1972


Portrett av en revolvermann

Louis Masterson (Kjell Hallbing)

Bladkompaniet, 1972


Inkarnasjonen: en dogmehiatorisk fremstilling

Bjarne Skard

Land og Kirke, 1951


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Om ytringsfrihet og ytringsfrihetsfundamentalisme

Würmstuggu er for ytringsfrihet. Det skal ingen betvile. Men vi mener at den bør brukes med forsiktighet. Ytringsfrihetsfundamentalisme er et økende problem i vårt samfunn, særlig blant de som tilhører den ytterliggående høyresiden, og deres lydige lakeier, liberalistene. Særlig sistnevnte bør ikke glemme at ytringsfriheten er et resultat av opplysningstenkernes kamp for et mer rettferdig, likestilt og progressivt samfunn, og skal man påberope seg ytringsfrihet, bør det være på vegne av disse verdiene, og ikke verdier en selv finner det for godt å forsvare. Da snakker vi om noe som ligger farlig nært misbruk av ytringsfriheten. Det finnes mange ytringer som ikke i seg selv er ulovlige, men som er så problematiske at man bør avstå fra å fremsette dem hvis de kan oppleves som krenkende, støtende eller umoralske. Og det kan de fleste ytringer. Man må ikke glemme at meningsinnholdet i en ytring ikke nødvendigvis er identisk med det avsenderen legger i den. I den kommunikative prosessen e

Tre bokomtaler!

Sannsynligvis orienterer du deg i den fysiske verden ved hjelp av sanseapparatet og de kognitive evnene som også gjør deg i stand til å forstå de sorte symbolene som akkurat nå åpenbarer for deg et meningsinnhold som kanskje er deg knakende likegyldig og intet mer enn et resultat av en tilfeldig skjermberøring, eller som du aktivt har oppsøkt nettopp for å ta del i tanker du ikke selv har tenkt. Men verden kan også oppleves ved å benekte sanseapparatets inntrykk og heller bruke kognisjonen, gjerne i tospann med følelsene, til å konstruere hypotetiske strukturer som bedøver, behager, trøster eller endog vekker viljen til å gjenoppta bruken av sanseapparatet. Her omtales tre litterære verker som på ulikt vis beskriver og diagnistiserer menneskets tilværelse i verden.  Vi begynner med Michel Houellebecq s roman Kartet og terrenget fra 2010. Romanen omhandler en kunstner som gjennom  sine arbeider dokumenterer et Frankrike, som vel egentlig må forstås som et bilde på Europa, i endring,

En uforbeholden unnskyldning

Vi beklager. Ettersom Den gode morals voktere på begge sider av Atlanteren har funnet tiden moden for å drive ut Vestens demoner og gjøre en ordentlig loftsrydding i historiens annaler, har Würmstuggu-redaksjonen bestemt seg for å be om unnskyldning for de følgende artikler om amerikansk historie, fra 1700-tallet og frem til den nye, opplyste tid. Vi ser nå at det var uriktig av oss å publisere disse tekstene. Vi beklager alle begreper, konsepter og omtalte hendelser i disse artiklene som måtte vekke anstøt hos lesere som har tilpasset seg den nye tids moral. Vi beklager også tilfeller av ironi, sarkasme og andre språklige og retoriske virkemidler som måtte ha vanskeliggjort lesningen for unge og/eller usofistikerte lesere. Kjennskap til hvordan språket brukes skal ikke være en forutsetning for å forstå innholdet på denne bloggen. Vi forsikrer dere at det fra dypet av våre hjerter runger et klart og uforfalsket Mea maxima culpa! Dette er de angjeldende artiklene: «Disse fordømte