Gå til hovedinnhold

Skolebiblioteket - en kilde til ubehag

 


Leserinnlegget vi publiserte 22. januar har vakt reaksjoner. Her er et av de mer tankevekkende brevene vi har mottatt i den forbindelse. Vi publiserer det her i noe forkortet form.


Kjære Würmstuggu


Jeg er en progressiv skolemann fra det sentrale østlandsområdet som leser denne «bloggen» med moderat interesse. Jeg reagerte med ikke så rent lite forferdelse på innlegget fra «Forelder (44)» om hatpropaganda i skolebibliotekene


For å være helt ærlig ble jeg en smule overrasket over at det fortsatt eksisterer biblioteker ved norske skoler. Her snakker vi tydeligvis om en skoleeier og en skoleledelse som ikke følger med i tiden. Bøker er jo ikke bare utdatert teknologi, men også en kilde til ubehag for mange elever. Her i Norge skal vi ha en inkluderende skole der alle skal få kjenne på mestring. For elever som er svake lesere, og dem er det mange av, kan  tilstedeværelsen av et bibliotek fort bli en daglig påminnelse om at de ikke strekker til. 


Bøker og lesing representerer et gammeldags læringssyn som ekskluderer en betydelig andel av norske skoleelever, for det er ikke så rent få av dem som ikke kommer igjennom en eneste bok i løpet av ungdomsskolen. Men betyr det at de er dumme? At de ikke kan lære? Slett ikke! Mange av dem har lært seg alternative læringsstrategier, som dans, tegning, rap, gruppearbeid osv. At skolen tviholder på bøker, lesing, pugging og kunnskap, er en rest fra en type pedagogikk jeg trodde tilhørte fortiden. 


Forøvrig synes jeg denne «bloggen» har et overdrevent fokus på bøker og tekster. Hvorfor kan dere ikke helle publisere podcaster, videoer eller spennende bilder eller fotomontasjer som vekker tanker og følelser som kan hjelpe ungdommer frem her i livet? Alt trenger vel ikke å handle om tekst?


Med oppgitt hilsen

Sigbjørn Kvam Skreivold

Østlandet



Würmstuggu-redaksjonen svarer:


Takk for brev. Vi tar deres betraktninger om bøker og lesning, inkludert deres innvendinger til denne bloggens innhold, til etterretning. 


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Du vil ikke gjette hva redaktøren har lest

  Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer , altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane -bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha. I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerika