Sydens sensuelle señoritaer

 

Federico Garcia Lorca:

Frøken Rosita, eller Blomsterspråket ; Bernarda Albas hus : to skodespel

Det norske samlaget, 2007

Et par måneder før han ble drept av Francos nasjonalister i starten av den spanske borgerkrigen, fullførte Federico Garcia Lorca sitt siste skuespill «Bernarda Albas hus». Året før skrev han dramaet «Frøken Rosita, eller Blomsterspråket». Begge skuespillene foreligger i norsk oversettelse (av Tove Bakke) i en bok Samlaget utga i 2007. Hvorfor fremsettes nå disse opplysninger? spør kanskje den likegyldige leser. Ja, det er selvfølgelig et godt og relevant spørsmål, men la det herved være sagt at spørsmålet faktisk har et svar: Begge skuespillene er vel verdt å lese, om du da ikke er så heldig å ha muligheten til å se dem fremført på en scene. Og hvem har vel muligheten til det nå i disse dager? Forøvrig aner ikke jeg om de norske teatrene har for vane å sette opp disse stykkene. Men det hadde ikke gjort noe om de gjorde det, for begge stykkene er gode. Vi snakker her om to tragedier om kvinneskjebner i et Spania der tradisjon og sosiale normer med hensyn til kjønn, reproduksjon og klasse arter seg, om ikke sterkere, så i alle fall annerledes enn i våre moderne samfunn. 

I det første av stykkene i boken skildres den skjønne frøken Rositas triste skjebne med poetisk eleganse og floral metaforikk der hun lar seg lure av sin forlovede fetter og ender opp som desillusjonert gammel jomfru på den spanske landsbygda. Handlingen foregår over mange år, noe som både viser seg i endrede moter og hovedpersonenes fremtoning, og noen ganger brytes handlingen opp med sang, noe jeg har forstått er et særtrekk ved Lorcas dramatikk (se f.eks. «Blodbryllup»). Og det funker som bare det!

I «Bernarda Alba hus» handler det også om kvinner og ekteskap. Her møter vi fem søstre som alle lever i sin viljesterke mors giftige skygge. Dramaet handler om kjærlighetens vanskelige kår i et system der normer og økonomi kommer i veien for selvrealisering og livsutfoldelse. Interessant nok velger den mannlige forfatteren Lorca å bruke et 100 % kvinnelig rollegalleri i et stykke der mye handler om kvinnelig seksualitet. Litterært fungerer det fint å stenge en kategori mennesker som utggjør halvparten av verdens befolkning ute fra dramaet, selv om selve handlingen og nerven i historien dreier seg om nettopp disse menneskene og kvinners forhold til dem. Forøvrig skal ikke jeg uttale meg om hvorvidt kvinnene fremstilles på en psykologisk realistisk måte. Jeg kjøper det uansett. 

En annen interessant ting ved disse skuespillene er klasseperspektivet. Hovedpersonene tilhører det bedrestilte borgerskapet, men tjenerne spiller sentrale roller og i begge stykkene opptrer de lite servilt overfor herskapet. Hushjelpene og tjenestepikene besitter erfaring, kunnskap og klarsyn som i mangt overgår hovedpersonenes, og i «Bernardas hus» er det hushjelpen Poncia som er det er det moralske tyngdepunktet. 

Begge skuespillene er vel verdt å lese hvis man interesserer seg for velkomponerte skuespill om mellommenneskelige relasjoner, kvinnelig seksualitet og sosiale konvensjoner i en mindre individualistisk tid. Og hvis dette ligger utenfor interessefeltet ditt, kan du likevel ta en kikk, for du vil trolig ha godt av å lese Lorcas dramatikk. Eller du kan vaske huset.