Gå til hovedinnhold

Sydens sensuelle señoritaer

 


Federico Garcia Lorca:

Frøken Rosita, eller Blomsterspråket ; Bernarda Albas hus : to skodespel

Det norske samlaget, 2007


Et par måneder før han ble drept av Francos nasjonalister i starten av den spanske borgerkrigen, fullførte Federico Garcia Lorca sitt siste skuespill «Bernarda Albas hus». Året før skrev han dramaet «Frøken Rosita, eller Blomsterspråket». Begge skuespillene foreligger i norsk oversettelse (av Tove Bakke) i en bok Samlaget utga i 2007. Hvorfor fremsettes nå disse opplysninger? spør kanskje den likegyldige leser. Ja, det er selvfølgelig et godt og relevant spørsmål, men la det herved være sagt at spørsmålet faktisk har et svar: Begge skuespillene er vel verdt å lese, om du da ikke er så heldig å ha muligheten til å se dem fremført på en scene. Og hvem har vel muligheten til det nå i disse dager? Forøvrig aner ikke jeg om de norske teatrene har for vane å sette opp disse stykkene. Men det hadde ikke gjort noe om de gjorde det, for begge stykkene er gode. Vi snakker her om to tragedier om kvinneskjebner i et Spania der tradisjon og sosiale normer med hensyn til kjønn, reproduksjon og klasse arter seg om ikke sterkere, så i alle fall annerledes annerledes enn i våre moderne samfunn. 


I det første av stykkene i boken skildres den skjønne frøken Rositas triste skjebne med poetisk eleganse og floral metaforikk der hun lar seg lure av sin forlovede fetter og ender opp som desillusjonert gammel jomfru på den spanske landsbygda. Handlingen foregår over mange år, noe som både viser seg i endrede moter og hovedpersonenes fremtoning, og noen ganger brytes handlingen opp med sang, noe jeg har forstått er et særtrekk ved Lorcas dramatikk (se f.eks. «Blodbryllup»). Og det funker som bare det!


I «Bernarda Alba hus» handler det også om kvinner og ekteskap. Her møter vi fem søstre som alle lever i sin viljesterke mors giftige skygge. Dramaet handler om kjærlighetens vanskelige kår i et system der normer og økonomi kommer i veien for selvrealisering og livsutfoldelse. Interessant nok velger den mannlige forfatteren Lorca å bruke et 100 % kvinnelig rollegalleri i et stykke der mye handler om kvinnelig seksualitet. Litterært fungerer det fint å stenge en kategori mennesker som utggjør halvparten av verdens befolkning ute fra dramaet, selv om selve handlingen og nerven i historien dreier seg om nettopp disse menneskene og kvinners forhold til dem. Forøvrig skal ikke jeg uttale meg om hvorvidt kvinnene fremstilles på en psykologisk realistisk måte. Jeg kjøper det uansett. 


En annen interessant ting ved disse skuespillene er klasseperspektivet. Hovedpersonene tilhører det bedrestilte borgerskapet, men tjenerne spiller sentrale roller og i begge stykkene opptrer de lite servilt overfor herskapet. Hushjelpene og tjenestepikene besitter erfaring, kunnskap og klarsyn som i mangt overgår hovedpersonenes, og i «Bernardas hus» er det hushjelpen Poncia som er det er det moralske tyngdepunktet. 


Begge skuespillene er vel verdt å lese hvis man interesserer seg for velkomponerte skuespill om mellommenneskelige relasjoner, kvinnelig seksualitet og sosiale konvensjoner i en mindre individualistisk tid. Og hvis dette ligger utenfor interessefeltet ditt, kan du likevel ta en kikk, for du vil trolig ha godt av å lese Lorcas dramatikk. Eller du kan vaske huset.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et