Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra mai, 2013

Vind

En giftig vind fra skogen drar meg mot en død, men praktfull marmorby ved havet. Nå er det hit man drar for å begrave og ære sine døde. Jeg gjør bot.
Og blemmer, gnagsår tærer i min fot som om jeg var en hjemvendt, gylden slave med herdet hud og blek, innskrumpet mave og tanker i et evig blodrødt rot.
Så reiser de seg sakte mens de ser på stener hevet opp av rustent vann. Jeg ligger her på mine knær og ber om bris fra fjerne strenders hvite sand.
Fra avgrunnen jeg aner langt der fremme, kan jeg fornemme rop. Snart er jeg hjemme.
Illustrasjon: Giovanni di Paolo

Luftens hellige

[#^==] in memoriam

Som dovne guder uten undersotter
flyr måkene og synger sårt om [#^==].
Og ingen nåde vises de som spotter
de Luftens Hellige i ord og tale,
de straffes hardt med hellige anale
forbannelser. Som flyvende, sultne rotter
forkynner de sin hunger mens de blotter,
for alle som kan se, sin sorg for [#^==].

De vet de er en utdøende rase,
for ingen bønner når dem der de flyr
og sørger sårt. I denne siste fase
er deres ene tilbeder en dåre
som elsker å få måkeskit i håret!
...

Analyse

Stoff fortolker stoff
i sirkulær
argumentasjon.
Drømmen om anal fødsel
næres av
jordfallen sæd,
av latrinens små glimt av lykke.
Tyder seg selv
i en uferdig tekst,
forfattet på hellig vis
av etterkommerne man drømmer om,
men aldri nevner.

Jordens guder

“I dette huset spøker det”, sa doktoren. “En kvinne tok sitt eget liv på loftet her i syttisju. Jeg skrev en bok om henne for ti-femten år siden. Historien var brutal, men samtidig poetisk. Poesien var nok det som stjal min interesse først, men siden, da jeg fant ut hvordan dette endte, ble jeg skamfull. Da jeg så hvordan hun forberedte selvmordet (for dagboken hun førte avslørte at hennes suicid var nøye planlagt), og hvordan det skulle tennes ild på huset hvor hennes utkårede holdt til forstod  jeg at det hele var en lek for klanene av hellig blod som herjet kontinentet. Deres angst for prøysserånden var forståelig, men likevel...” Med våte øyne ristet han på hodet. Doktoren sa: “Også jordens guder gir og tar.”

Noen kjappe bokomtaler

Nasjonalsatanisten av Erlend Erichsen

Denne romanen med handling fra Bergens tungrockmiljø på 1990-tallet minner mest av alt om en norskstil skrevet av en middels begavet 15 år gammel jente. Karakter: 4 minus.









17. roman av Dag Solstad


Dag Solstad vender tilbake til en gammel kjenning . I "17. roman" møter vi igjen Bjørn Hansen, den listige kemneren på Kongsberg, som etter at hans ugjerning i "Ellevte roman, bok atten" blir avslørt, opplever å måtte sone sin straff i en av landets avstrafningsanstalter for deretter å slippe ut i samfunnet som en fri, men merket mann og innlede en tilværelse som økonomisk konsulent i markedets juridiske gråsone. Solstads prosa er som vanlig en nytelse å lese, med sine lange, velformulerte og underfundige setninger. Likevel må det påpekes at denne romanen ikke hører med blant Solstads beste. Men når vi har å gjøre med Norges beste romanforfatter, gjør ikke det så mye.

Vinterstengt av Jørn Lier Horst

Jørn Lier Horst klarer det kunststykk…

Altergott

Det var i disse gatene han stod frem, Astor Altergott,
og bar frem sine vitnesbyrd september '28.
Det var på disse brostener vi blødde, ramlet om og falt
da Altergott var ferdig med sin tale og vi hadde fått
fordøyd hans budskap.

                                     Nå var tiden inne for å spotte
den lineære tvangsmoral som krevde at hvert menneske krøp.
Vi ville reise oss og og trodde blindt på Altergott.
Så gikk vi oppreist noen år og trodde de som krøp på alle
fire var de siste overlevende fra syndefallet.

Seksti år

1916:
"Jeg gjorde som du sa, Andrej. Jeg bød den forømte offiseren inn på te.
Det kan da ikke skade. Ser han nøden vi lever under,
blir han kanskje med i opprøret mot slakterne som sender oss i døden."

1936:
I natt kom tre bevæpnede soldater og hentet meg i hjemmet mitt.
Det var 10 - 11 minus ute, og jeg hater å gå omkring med overkroppen bar.
"Det må du tåle," sa Andrej. Du spiller jo teater."

1956:
Med ett er det blitt lettere å glemme. Selv jeg som stod på scenen mange år,
har skjønt at ansiktet er lett å gjemme selv uten masker.
Hvor jeg var i går er ikke lenger viktig for meg. Bare det der fremme.

1976:
Jeg fant et brev signert Andrej i skapet på soverommet torsdag mens jeg halvt
i blinde prøvde gjemme meg. "... Å tape en sådankrig vil si å tape alt," stod det."Men nederlag i krig er først og fremst å skape..."

Blåskimmelskyggene

Stotrende fanger i blåskimmelskyggene
går i kolonne langs elven. Som barn
uten foreldre hviler de aldri

blikket, men gransker hvert eneste menneske
som går forbi. Uten språklig genanse,
uten forstand for de hemmelige ordene,

hvisker de høylydt om lovene, ritene,
båndene som både frigjør og binder,
både bedøver og vekker opp sansene.

Skyggene viker, valørene lysner
og glir ut i hvitt. I bunnkrattet risler det.
Firfislebarna har lagt fra seg skinnet.

Jeanette

Det synges ennu mange sanger om
Jeanette, som fienden aldri klarte temme,
men lot seg lede av. Hvem kan vel glemme
Heltinnen fra Verdun? Soldaten som

falt om idet han hørte hennes stemme?
(Hun snakket sjelden.) De som fikk sin dom
da de forlot forstanden da hun kom
forkledt som sodomittene der hjemme

i Köln og viste seg i røyk og ild?
Pandoras fristerinne ble hun kalt
av skyttergravens riddere i netter
av angst og febermareritt. En vill

fortærer av soldatene som falt.
Jeanette, du vet at bare døden metter.

Beskrivelse

På bordet: penner, håndjern og en vase
med stemorsblomster. En forsiktig stank
av råte. (Intet lys fra lampen.) Slank
og yndig pike på et bilde. Klase
med druer i et fat. En sliten stol
ved siden av en overfylt reol.

Leipzig 1922

Prosjektet er: Med tankens kraft å reise
en mur av glemte ord. Begreper som
har mistet innholdet, for så å spleise
det gamle med det nye gjennom dom.

Til dette trenges det en komite
av unge menn. Det diskuteres nå
på hvilket grunnlag utvalget skal skje
og kvalifikasjonene som må

bli lagt til grunn for dette. Hvem som skal
bestemme videre er sakens kjerne.
De gamle sørger over eget fall.
De unge jager dødens røde stjerne.

Et råd av falne fyrster sier mer
om sannheten enn de som står og ler.

Natur

Det avtar i styrke nå, bråket fra
elven som slynger seg nedover dalen. Slik
trellpikens lender blir fuktet av herren i

elskovens time, slik trekker det en gang så
rasende vannet seg nå ned i sanden som våkner fra

dvalen. Og frem springer hvitveis og krattet får farve på
enger der markblomster dekker den slumrende jorden med
iltre nyanser av blått, rødt og rosa. Jeg minnes
Lacqueurs siste ord "Det er
ingenting viktig å finne i biologien, med unntak av undringen over unnfangelse, fødsel og
grav." For å finne sin plass i naturen

må mennesket innse sin rolle som byttedyr i
en konflikt som har rast siden Gud lot det regne på jorden
den første gangen. En strid som er

avlet frem gjennom årtusener, i takt med de
rytmiske lag som avtegner seg som forstenede noter
i fjellgrunnens partitur. De
stridende parter har kjempet så lenge at ingen kan motkjempe trangen til
kamp, selv om de vet at ingen kan vinne. Og lutret i

piskende regn og herdet
i solvarme vårdager er det nå Livet som smaker på seier. For inge…

18. juni 1794

Det er en fantastisk utsikt fra dette skafottet
som er blitt reist til min ære i hjertet av byen jeg elsker - Paris.

Jeg vet jeg skal dø klokken elleve presis.
"Monsieur, jeg må si du var heldig med været," kommer det fra bak bøddelens hette.

Ja, ja, amor fati, hva kan jeg vel gjøre? Jeg svarer så høflig jeg kan: "Ja, Vårherre
fortjener en takk. Han er kjærlig til døden."

"Hva venter du på? kapp hodet av jøden!" En mann roper nede fra mengden.
Dessverre kan jeg ikke gjenkjenne ham.

Jeg kan høre fra klokkene i Katedralen at tiden er inne,
og jubelen brer seg der nede.

En... to... tre... fir'... fem... seks... sju... ått... ni... ti... elleve...

Min bøddel gjør arbeidet hurtig med skjelvende hender.
Det er hverken hat eller glede som driver en slik mann. Det svartner...

Sultanens sorg

Suleyman dypper hendene
i tjære
og retter blikket mot sin hustru,
tier-
og lukker øynene.

Til Allahs ære
forfatter han ti tusen elegier.
Sultanens sorg er bare hans å bære.

Marc Le Grain - kjønnets ekseget

Le Grain, som temmet tusen pikers dyd
og bandt dem i begjærets lune lenker
tør ikke lenger skryte av sin charme.

For boken "Temps et femme, la plenitude"
(Paris, 2000) vitner om en tenker
som, trass i kjølig analyse, tar
med spørsmålet om skam i sin syntese
om "kjønnets krig".
                             Han overrasket mange
med dette saksområdet. Boken ble
en salgssuksess, for alle ville lese
om hvordan han omsider lot seg fange
av den katolisismen han svor ved
sitt erigerte lem å alltid stå
imot, selv om det skulle skrumpe inn
og volde ham mer skam enn verdighet.

Så endte han som nok en bleknet og
kastrert erobrer, selv om han la vinn
på å bli sett som kjønnets ekseget.

Notat påskeaften 1998

Vladek (25), født i Arkangelsk,
men oppvokst i Baku, ble arrestert på langfredag
etter en fyllekrangel.
Skal han bli sittende på cella til i morgen,
må vi nok få ham vurdert
av prest og psykolog.
(Han virker aggressiv og vill.)

Besvangres

[...]

besvangres langsomt av en mektig stemme som ikke dømmer,

ikke henter form fra ord, men former språk

og tømmer de begrepene som bærer smitte.

Fremme ved stallen ligger en urørlig orm og døser

i den svale natten.

[...]

I den mørke stillheten kan hun fornemme

en vind som sakte blåser opp til storm.

Hun vet det er slik, men kan ikke si [...]

forgjeves hese

En skygge tegner seg
ved soloppgang
på veggen bak de stoiske syriner

som står og puster eter dagen lang
på blonde barn
og deres krigsmaskiner.

Og skyggen vokser til et mektig tårn
som mørklegger
og kjøler ned naturen,

som hurtig mister
minnene om våren
og kler av seg for natten.

Motorduren fra barnas leker øker
og snart er det vanskelig
Å høre høylytt tale.

Og mørket gjør det
Vanskelig å lese graffitien
Om enden som er nær.

Syrinen puster tungt nå, som i dvale,
og barna skriker seg
Forgjeves hese.

Stefansdomen, Wien kl 17.00

solstrålene spiser seg gjennom
glassmaleriet
som larven fortærer sitt leie

motivene forsvinner noen
etterrmiddagsminutter
hver dag
et lysende blankt lerret
klart for nye farver, nye guder
før de gamle gjeninntrer

Hundre blomster

Aldri tregere tale talt, aldri raskere tanke tenkt. Det er ingenting som er galt i å savne de troløse døde. Ingen kan regne med å bli hengt av vår krets av unge røde. La oss stoppe et øyeblikk og la tankene gå til dem som med uselvisk overmot angir sin neste og øver bot for karakterløs og nedrig kritikk av Teorien. Selv dem skal vi spare. Historien vil avgi sin dom.

Anarkisten - det evige offer

Anarkistene i verdenshistorien 1 og 2 av Syphilia Morgenstierne
Fritt og vilt, 2008, 2012

Anarkistenes privilegium er den evige offerrolle. På den ene siden er de offer for den herskende samfunnsorden med dens insistering på statens legitimitet og verdsetting av eiendomsretten, og på den andre siden er de alltid truet av den andre hovedstrøm på den politiske venstresiden: kommunismen.

Selv om forfatteren forsøker å fremstille anarkismen som den rettferdige formen for sosialisme, skinner det klart gjennom at ideologien er det rene og skjære idioti. Mens kommunismens målbærere og praktikanter var kyniske realister som, til tross for et ideologisk fundament blottet for innsikt i menneskelige og samfunnsmessige realiteter, klarte å bruke ideologien til å skaffe seg politisk makt, var anarkistene politisk impotente drømmere totalt uten fotfeste i den observerbare virkelighet. Når disse gikk til "direkte aksjon", var det ikke bare som streikeledere med utopiske mål, men også som at…

Vår

Idag skal vi med igjen med sorgtung lyst
besvangre denne jord som alt for lenge har ligget brakk. Vi gjør oss klar til dyst, iakttar materialet vi skal sprenge med aggressivt og lidderlig humør
og griper våre redskaper. Og hør! Hvor søt er ikke jordens bitre klage, hvor lengselsfull, dens gråt i morgendisen! (I drømmesøvn om Paradisets hage?) Dens krav er høye, vi betaler prisen.

Komposisjon

Forskremt ser han seg rundt. Hva var det der?
En subtonal, elegisk harmoni
med vagt erkjennbart akkompagnement
av uartikulert og sorgfull sang.
Et øyeblikks bevisshet om at i
det uutsagte finnes noe som er

totalt og delvis skjult for tankens grep.
Et blekt konsept som først må manes frem,
før det får eget liv i tankerekken.
Så festes det til skalaen (mens skrekken
gir slipp) og føres sakte, sakte hjem
som dødsdømt trell i kjettinger og rep

til partiturets grav. Men graven skinner
kanskje i århundrer før den forsvinner.