Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra mai, 2013

Vind

En giftig vind fra skogen drar meg mot en død, men praktfull marmorby ved havet. Nå er det hit man drar for å begrave og ære sine døde. Jeg gjør bot. Og blemmer, gnagsår tærer i min fot som om jeg var en hjemvendt, gylden slave med herdet hud og blek, innskrumpet mave og tanker i et evig blodrødt rot. Så reiser de seg sakte mens de ser på stener hevet opp av rustent vann. Jeg ligger her på mine knær og ber om bris fra fjerne strenders hvite sand. Fra avgrunnen jeg aner langt der fremme, kan jeg fornemme rop.  Snart er jeg hjemme. Illustrasjon: Giovanni di Paolo

Luftens hellige

[#^==] in memoriam Som dovne guder uten undersotter flyr måkene og synger sårt om [#^==]. Og ingen nåde vises de som spotter de Luftens Hellige i ord og tale, de straffes hardt med hellige anale forbannelser. Som flyvende, sultne rotter forkynner de sin hunger mens de blotter, for alle som kan se, sin sorg for [#^==]. De vet de er en utdøende rase, for ingen bønner når dem der de flyr og sørger sårt. I denne siste fase er deres ene tilbeder en dåre som elsker å få måkeskit i håret! ...

Analyse

Stoff fortolker stoff i sirkulær argumentasjon. Drømmen om anal fødsel næres av jordfallen sæd, av latrinens små glimt av lykke. Tyder seg selv i en uferdig tekst, forfattet på hellig vis av etterkommerne man drømmer om, men aldri nevner.

Jordens guder

“I dette huset spøker det”, sa doktoren. “En kvinne tok sitt eget liv på loftet her i syttisju. Jeg skrev en bok om henne for ti-femten år siden. Historien var brutal, men samtidig poetisk. Poesien var nok det som stjal min interesse først, men siden, da jeg fant ut hvordan dette endte, ble jeg skamfull. Da jeg så hvordan hun forberedte selvmordet (for dagboken hun førte avslørte at hennes suicid var nøye planlagt), og hvordan det skulle tennes ild på huset hvor hennes utkårede holdt til forstod  jeg at det hele var en lek for klanene av hellig blod som herjet kontinentet. Deres angst for prøysserånden var forståelig, men likevel...” Med våte øyne ristet han på hodet. Doktoren sa: “Også jordens guder gir og tar.”

Noen kjappe bokomtaler

Nasjonalsatanisten av Erlend Erichsen Denne romanen med handling fra Bergens tungrockmiljø på 1990-tallet minner mest av alt om en norskstil skrevet av en middels begavet 15 år gammel jente. Karakter: 4 minus. 17. roman av Dag Solstad Dag Solstad vender tilbake til en gammel kjenning . I "17. roman" møter vi igjen Bjørn Hansen, den listige kemneren på Kongsberg, som etter at hans ugjerning i "Ellevte roman, bok atten" blir avslørt, opplever å måtte sone sin straff i en av landets avstrafningsanstalter for deretter å slippe ut i samfunnet som en fri, men merket mann og innlede en tilværelse som økonomisk konsulent i markedets juridiske gråsone. Solstads prosa er som vanlig en nytelse å lese, med sine lange, velformulerte og underfundige setninger. Likevel må det påpekes at denne romanen ikke hører med blant Solstads beste. Men når vi har å gjøre med Norges beste romanforfatter, gjør ikke det så mye. Vinterstengt av Jørn Lier Horst Jørn Li

Altergott

Det var i disse gatene han stod frem, Astor Altergott, og bar frem sine vitnesbyrd september '28. Det var på disse brostener vi blødde, ramlet om og falt da Altergott var ferdig med sin tale og vi hadde fått fordøyd hans budskap.                                      Nå var tiden inne for å spotte den lineære tvangsmoral som krevde at hvert menneske krøp. Vi ville reise oss og gå og trodde blindt på Altergott. Så gikk vi oppreist noen år og trodde de som krøp på alle fire var de siste overlevende fra syndefallet.

Seksti år

1916: "Jeg gjorde som du sa, Andrej. Jeg bød den forømte offiseren inn på te. Det kan da ikke skade. Ser han nøden vi lever under, blir han kanskje med i opprøret mot slakterne som sender oss i døden." 1936: I natt kom tre bevæpnede soldater og hentet meg i hjemmet mitt. Det var 10 - 11 minus ute, og jeg hater å gå omkring med overkroppen bar. "Det må du tåle," sa Andrej. Du spiller jo teater." 1956: Med ett er det blitt lettere å glemme. Selv jeg som stod på scenen mange år, har skjønt at ansiktet er lett å gjemme selv uten masker. Hvor jeg var i går er ikke lenger viktig for meg. Bare det der fremme. 1976: Jeg fant et brev signert Andrej i skapet på soverommet torsdag mens jeg halvt i blinde prøvde gjemme meg. "... Å tape en sådankrig vil si å tape alt," stod det."Men nederlag i krig er først og fremst å skape..."

Blåskimmelskyggene

Stotrende fanger i blåskimmelskyggene går i kolonne langs elven. Som barn uten foreldre hviler de aldri blikket, men gransker hvert eneste menneske som går forbi. Uten språklig genanse, uten forstand for de hemmelige ordene, hvisker de høylydt om lovene, ritene, båndene som både frigjør og binder, både bedøver og vekker opp sansene. Skyggene viker, valørene lysner og glir ut i hvitt. I bunnkrattet risler det. Firfislebarna har lagt fra seg skinnet.

Jeanette

Det synges ennu mange sanger om Jeanette, som fienden aldri klarte temme, men lot seg lede av. Hvem kan vel glemme Heltinnen fra Verdun? Soldaten som falt om idet han hørte hennes stemme? (Hun snakket sjelden.) De som fikk sin dom da de forlot forstanden da hun kom forkledt som sodomittene der hjemme i Köln og viste seg i røyk og ild? Pandoras fristerinne ble hun kalt av skyttergravens riddere i netter av angst og febermareritt. En vill fortærer av soldatene som falt. Jeanette, du vet at bare døden metter.

Beskrivelse

På bordet: penner, håndjern og en vase med stemorsblomster. En forsiktig stank av råte. (Intet lys fra lampen.) Slank og yndig pike på et bilde. Klase med druer i et fat. En sliten stol ved siden av en overfylt reol.

Leipzig 1922

Prosjektet er: Med tankens kraft å reise en mur av glemte ord. Begreper som har mistet innholdet, for så å spleise det gamle med det nye gjennom dom. Til dette trenges det en komite av unge menn. Det diskuteres nå på hvilket grunnlag utvalget skal skje og kvalifikasjonene som må bli lagt til grunn for dette. Hvem som skal bestemme videre er sakens kjerne. De gamle sørger over eget fall. De unge jager dødens røde stjerne. Et råd av falne fyrster sier mer om sannheten enn de som står og ler.

Natur

Det avtar i styrke nå, bråket fra elven som slynger seg nedover dalen. Slik trellpikens lender blir fuktet av herren i elskovens time, slik trekker det en gang så rasende vannet seg nå ned i sanden som våkner fra dvalen. Og frem springer hvitveis og krattet får farve på enger der markblomster dekker den slumrende jorden med iltre nyanser av blått, rødt og rosa. Jeg minnes Lacqueurs siste ord "Det er ingenting viktig å finne i biologien, med unntak av undringen over unnfangelse, fødsel og grav." For å finne sin plass i naturen må mennesket innse sin rolle som byttedyr i en konflikt som har rast siden Gud lot det regne på jorden den første gangen. En strid som er avlet frem gjennom årtusener, i takt med de rytmiske lag som avtegner seg som forstenede noter i fjellgrunnens partitur. De stridende parter har kjempet så lenge at ingen kan motkjempe trangen til kamp, selv om de vet at ingen kan vinne. Og lutret i piskende regn og herdet i solvarme vårdager

18. juni 1794

Det er en fantastisk utsikt fra dette skafottet som er blitt reist til min ære i hjertet av byen jeg elsker - Paris. Jeg vet jeg skal dø klokken elleve presis. "Monsieur, jeg må si du var heldig med været," kommer det fra bak bøddelens hette. Ja, ja, amor fati, hva kan jeg vel gjøre? Jeg svarer så høflig jeg kan: "Ja, Vårherre fortjener en takk. Han er kjærlig til døden." "Hva venter du på? kapp hodet av jøden!" En mann roper nede fra mengden. Dessverre kan jeg ikke gjenkjenne ham. Jeg kan høre fra klokkene i Katedralen at tiden er inne, og jubelen brer seg der nede. En... to... tre... fir'... fem... seks... sju... ått... ni... ti... elleve... Min bøddel gjør arbeidet hurtig med skjelvende hender. Det er hverken hat eller glede som driver en slik mann. Det svartner...

Sultanens sorg

Suleyman dypper hendene i tjære og retter blikket mot sin hustru, tier- og lukker øynene. Til Allahs ære forfatter han ti tusen elegier. Sultanens sorg er bare hans å bære.

Marc Le Grain - kjønnets ekseget

Le Grain, som temmet tusen pikers dyd og bandt dem i begjærets lune lenker tør ikke lenger skryte av sin charme. For boken "Temps et femme, la plenitude" (Paris, 2000) vitner om en tenker som, trass i kjølig analyse, tar med spørsmålet om skam i sin syntese om "kjønnets krig".                              Han overrasket mange med dette saksområdet. Boken ble en salgssuksess, for alle ville lese om hvordan han omsider lot seg fange av den katolisismen han svor ved sitt erigerte lem å alltid stå imot, selv om det skulle skrumpe inn og volde ham mer skam enn verdighet. Så endte han som nok en bleknet og kastrert erobrer, selv om han la vinn på å bli sett som kjønnets ekseget.

Notat påskeaften 1998

Vladek (25), født i Arkangelsk, men oppvokst i Baku, ble arrestert på langfredag etter en fyllekrangel. Skal han bli sittende på cella til i morgen, må vi nok få ham vurdert av prest og psykolog. (Han virker aggressiv og vill.)

Besvangres

[...] besvangres langsomt av en mektig stemme som ikke dømmer, ikke henter form fra ord, men former språk og tømmer de begrepene som bærer smitte. Fremme ved stallen ligger en urørlig orm og døser i den svale natten. [...] I den mørke stillheten kan hun fornemme en vind som sakte blåser opp til storm. Hun vet det er slik, men kan ikke si [...]

forgjeves hese

En skygge tegner seg ved soloppgang på veggen bak de stoiske syriner som står og puster eter dagen lang på blonde barn og deres krigsmaskiner. Og skyggen vokser til et mektig tårn som mørklegger og kjøler ned naturen, som hurtig mister minnene om våren og kler av seg for natten. Motorduren fra barnas leker øker og snart er det vanskelig Å høre høylytt tale. Og mørket gjør det Vanskelig å lese graffitien Om enden som er nær. Syrinen puster tungt nå, som i dvale, og barna skriker seg Forgjeves hese.

Stefansdomen, Wien kl 17.00

solstrålene spiser seg gjennom glassmaleriet som larven fortærer sitt leie motivene forsvinner noen etterrmiddagsminutter hver dag et lysende blankt lerret klart for nye farver, nye guder før de gamle gjeninntrer

Hundre blomster

Aldri tregere tale talt, aldri raskere tanke tenkt. Det er ingenting som er galt i å savne de troløse døde. Ingen kan regne med å bli hengt av vår krets av unge røde. La oss stoppe et øyeblikk og la tankene gå til dem som med uselvisk overmot angir sin neste og øver bot for karakterløs og nedrig kritikk av Teorien. Selv dem skal vi spare. Historien vil avgi sin dom.

Anarkisten - det evige offer

Anarkistene i verdenshistorien 1 og 2 av Syphilia Morgenstierne Fritt og vilt, 2008, 2012 Anarkistenes privilegium er den evige offerrolle. På den ene siden er de offer for den herskende samfunnsorden med dens insistering på statens legitimitet og verdsetting av eiendomsretten, og på den andre siden er de alltid truet av den andre hovedstrøm på den politiske venstresiden: kommunismen. Selv om forfatteren forsøker å fremstille anarkismen som den rettferdige formen for sosialisme, skinner det klart gjennom at ideologien er det rene og skjære idioti. Mens kommunismens målbærere og praktikanter var kyniske realister som, til tross for et ideologisk fundament blottet for innsikt i menneskelige og samfunnsmessige realiteter, klarte å bruke ideologien til å skaffe seg politisk makt, var anarkistene politisk impotente drømmere totalt uten fotfeste i den observerbare virkelighet. Når disse gikk til "direkte aksjon", var det ikke bare som streikeledere med utopis

Vår

Idag skal vi med igjen med sorgtung lyst besvangre denne jord som alt for lenge har ligget brakk. Vi gjør oss klar til dyst, iakttar materialet vi skal sprenge med aggressivt og lidderlig humør og griper våre redskaper. Og hør! Hvor søt er ikke jordens bitre klage, hvor lengselsfull, dens gråt i morgendisen! (I drømmesøvn om Paradisets hage?) Dens krav er høye, vi betaler prisen.

Komposisjon

Forskremt ser han seg rundt. Hva var det der? En subtonal, elegisk harmoni med vagt erkjennbart akkompagnement av uartikulert og sorgfull sang. Et øyeblikks bevisshet om at i det uutsagte finnes noe som er totalt og delvis skjult for tankens grep. Et blekt konsept som først må manes frem, før det får eget liv i tankerekken. Så festes det til skalaen (mens skrekken gir slipp) og føres sakte, sakte hjem som dødsdømt trell i kjettinger og rep til partiturets grav. Men graven skinner kanskje i århundrer før den forsvinner.