Forskremt ser han seg rundt. Hva var det der?
En subtonal, elegisk harmoni
med vagt erkjennbart akkompagnement
av uartikulert og sorgfull sang.
Et øyeblikks bevisshet om at i
det uutsagte finnes noe som er
totalt og delvis skjult for tankens grep.
Et blekt konsept som først må manes frem,
før det får eget liv i tankerekken.
Så festes det til skalaen (mens skrekken
gir slipp) og føres sakte, sakte hjem
som dødsdømt trell i kjettinger og rep
til partiturets grav. Men graven skinner
kanskje i århundrer før den forsvinner.
Kommentarer
Legg inn en kommentar