Natur

Det avtar i styrke nå, bråket fra
elven som slynger seg nedover dalen. Slik
trellpikens lender blir fuktet av herren i

elskovens time, slik trekker det en gang så
rasende vannet seg nå ned i sanden som våkner fra

dvalen. Og frem springer hvitveis og krattet får farve på
enger der markblomster dekker den slumrende jorden med
iltre nyanser av blått, rødt og rosa. Jeg minnes
Lacqueurs siste ord "Det er
ingenting viktig å finne i biologien, med unntak av undringen over unnfangelse, fødsel og
grav." For å finne sin plass i naturen

må mennesket innse sin rolle som byttedyr i
en konflikt som har rast siden Gud lot det regne på jorden
den første gangen. En strid som er

avlet frem gjennom årtusener, i takt med de
rytmiske lag som avtegner seg som forstenede noter
i fjellgrunnens partitur. De
stridende parter har kjempet så lenge at ingen kan motkjempe trangen til
kamp, selv om de vet at ingen kan vinne. Og lutret i

piskende regn og herdet
i solvarme vårdager er det nå Livet som smaker på seier. For ingen er vakre som fødende
kvinner, og skjønn er den smektende sangen som lyder fra fødeklinikker i mai.
Kun i smerte kan kvinnen fornemme en brøkdel av guddommens skapende kraft.

I et øyeblikk er hennes stemme som ett med en bratsj i et stykke av Beethoven.

Resten er stygt. Juni feier bort alt som er vakkert og liflig og grønt. Men allikevel
ærer man minnet om våren og håper den kommer igjen og at grunnfjellets noter skal
vekkes til live igjen av en skrikende bratsj før de
atter av jord skal bedekkes.