Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra juli, 2020

Om statuer, arv og sorg

Av Håkon Daniel Myhre
Jeg har observert de siste månedenes utvikling i Vesten i en tilstand preget av sjokk og sorg. Skjønt hvor sjokkert jeg burde være, er kanskje et relevant spørsmål. Jeg har lenge tenkt at noe slikt ville komme, og har ofte blitt kalt paranoid av mine mer progressive venner når jeg har indikert at de mer ekstreme tilfellene av «progressive» handlinger er et tegn i tiden, at ting vil akselerere, snarere enn å roe seg ned. Jeg har likevel en sterk følelse av at hver gang ting blir litt verre, er det som om de progressives «normal» flyttes, eller rettere sagt, at de flytter med grunnen, mens jeg blir stående igjen. Slik virker det aldri som om de ser at noe egentlig forandrer seg, men snarere at jeg og mine mer konservative meningsfeller bare blir mer hysteriske.Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette. Det virker som ideen til Scott Adams om «One Screen, Two Movies» var korrekt. Folks tolkning av de siste månedenes hendelser ser ut til å følge deres polit…

Nakensexsjokk!

Det er på tide med noen bokomtaler igjen. Vi er i det skjønnlitterære hjørnet og «flesker til» med to bøker som har det til felles at de handler om mennesker. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter: 
Roman 2019 eller Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen - jeg er litt usikker på hva som er den egentlige tittelen - er den tredje romanen til Dag Solstad om Bjørn Hansen, eller Bj. Hansen, som han kaller seg her. Jeg regner med at Würmstuggus lesere kjenner til Hansens eventyr i Oslo, Kongsberg og Bø, slik disse er beskrevet i de to foregående bøkene i denne serien, fra før, og her får vi altså det siste avsnittet i sagaen om denne mannen som tidligere har gestaltet roller som homo ludens, kemner på Kongsberg, økonomisk rådgiver i det juridiske grenseland og - ikke minst - fremmedgjort far. Nå er han pensjonist, 77 år gammel, og bor fremdeles i sin ettromsleilighet på Grønland i No…

Sumarlektyre!

Me er snart halvvegs ut i månaden som er oppkalla etter den kvite, heteroseksuelle cismannen og slaveeigaren Julius Cæsar, og det er på tide med eit innlegg om populærkulturelle publikasjonar frå sambandsstatane igjen. Denne gongen er det snakk om to tilårskomne teikneseriar og ein roman.
Negro Heroes var eit kortliva teikneserieblad frå 1940-åra som inneheldt korte teikna biografiar om ulike melaninrike amerikanske «heltar» av ymse slag. Det var organisasjonen The National Urban League som gav ut bladet, som kom med to nummer, eitt i 1947 og eitt i 1948. Eg har berre lese det fyrste nummeret. Dette er tradisjonell folkeopplysing med eit klart pedagogisk føremål. Eg reknar med at det er svarte born som er målgruppa her. Det er ikkje vanskeleg å sjå behovet for svarte førebilete for dei i ei tid då Jim Crow-lovane framleis gjaldt i dei amerikanske sørstatane. Dette er ein god stund før borgarretsrørsla fekk sitt gjennombrot. Eg skal vedgå at dei fleste namna her er ukjende for meg, men …

Regnet i Afrika

Würmstuggu-redaksjonen har mottatt et hyggelig brev fra det blide Sørland.
Kjære Würmstuggu
Vi er en amcar-club fra Sørlandet som leser denne «bloggen» med stor glede. Her finner vi mye interessant stoff om ting vi er opptatt av. Av og til tar vi til og med utskrift av tekstene og henger de opp på veggen i klubbhuset våres. 
Men det er en ting mi har lagt merke til. Dere har av og til musikkstoff, men det er nesten bare europeisk musikk. Hvorfor det? Mi her i amcar-cluben er glade i amerikansk musikk, både rock og country. Kan dere ikke skrive litt mer om amerikansk musikk? Eller har dere kanskje noe imod musikk fra «over there»?
HilsenSøgne Amcar Club
Redaktøren svarer:
Takk for brev!Vi skal ikke benekte at det har vært et visst europeisk fokus på musikkstoffet her på Würmstuggu, en vi har ingenting imot amerikansk musikk, og vi har da vitterlig omtalt flere amerikanske musikkalbum det siste året, både gamle og nye. Men jeg har faktisk hørt mye på det amerikanske rockebandet Toto i det sis…

Et dypdykk i en mer naturlig samfunnsform

NB. Denne boken har vært anmeldt på Würmstuggu tidligere, men vi er opptatt av meningsmangfold og perspektivrikdom, så vi synes den fortjener en anmeldelse til.
Bokanmeldelse av Håkon Daniel Myhre
Den svenske antologiboken Klanen: Individ, klan og samfunn fra antikkens Hellas til dagens Sverige er en samling artikler som omhandler den utvidede familien som basis for et samfunn. Den er redigert av Per Brinkemo og Johan Lundberg, og oversatt fra svensk av Mari Lægdene Sivertsen. Den består av en samling av tekster, skrevet av både amerikanske og europeiske forskere, om klansamfunn, både i historiske og litterære kontekster, i samfunn der klanen fortsatt er rådende, og i møte med mer moderne samfunnsformer.
Denne samlingen tekster er både fascinerende og avslørende. Den beskriver hvordan mennesker historisk sett har forholdt seg til andre, hvor medlemmene av familien, klanen, er «inn-gruppen» som man stoler på, og alle andre er «ut-gruppen», som man ikke stoler på, og som man ofte er i konf…

Dei snøgge bileta

Dei snøgge bileta som sniglar seg inn i medvitet og døyr.

Om ytringsfrihet og ytringsfrihetsfundamentalisme

Würmstuggu er for ytringsfrihet. Det skal ingen betvile. Men vi mener at den bør brukes med forsiktighet. Ytringsfrihetsfundamentalisme er et økende problem i vårt samfunn, særlig blant de som tilhører den ytterliggående høyresiden, og deres lydige lakeier, liberalistene. Særlig sistnevnte bør ikke glemme at ytringsfriheten er et resultat av opplysningstenkernes kamp for et mer rettferdig, likestilt og progressivt samfunn, og skal man påberope seg ytringsfrihet, bør det være på vegne av disse verdiene, og ikke verdier en selv finner det for godt å forsvare. Da snakker vi om noe som ligger farlig nært misbruk av ytringsfriheten.
Det finnes mange ytringer som ikke i seg selv er ulovlige, men som er så problematiske at man bør avstå fra å fremsette dem hvis de kan oppleves som krenkende, støtende eller umoralske. Og det kan de fleste ytringer. Man må ikke glemme at meningsinnholdet i en ytring ikke nødvendigvis er identisk med det avsenderen legger i den. I den kommunikative prosessen er …

Du vil ikke tro hva som hendte på poststasjonen!

Disclaimer: Würmstuggu-redaksjonen tar på det sterkeste avstand fra bruken av det dypt rasistiske ordet «indianer» i den følgende anmeldelsen. Vi tar også avstand fra de homofobiske, transfobiske og rasistiske holdningene de omtalte fiktive personene kunne tenkes å ha.
Tex Willer nr. 667 «Beleiringen av Mezcalo» Tex Willer nr. 668 «Helter og skurker»av Claudio Villa (manus) og Lucio Filippucci (tegninger)Egmont, 2020
OK, det er tid for Tex igjen, og denne gangen har jeg, etter forslag fra Facebooks eminente Tex Willer-forum, bestemt meg for å vente med anmeldelsen til hele historien var i boks. Det gir jo mening, ikke sant? For hvor ofte ser du egentlig anmeldelser av den første halvparten av en roman? Det betyr imidlertid ikke at dette blir den faste måten å gjøre det på fremover. Denne fortellingen av Claudio Nizzi og Lucio Filippucci foregår hovedsakelig på en poststasjon, der Tex, Kit og en drapsmann de har fanget, må dele rom med en broket forsamling fra ymse samfunnslag, blant ann…