NB. Denne boken har vært anmeldt på Würmstuggu tidligere, men vi er opptatt av meningsmangfold og perspektivrikdom, så vi synes den fortjener en anmeldelse til.
Bokanmeldelse av Håkon Daniel Myhre
Den svenske antologiboken Klanen: Individ, klan og samfunn fra antikkens Hellas til dagens Sverige er en samling artikler som omhandler den utvidede familien som basis for et samfunn. Den er redigert av Per Brinkemo og Johan Lundberg, og oversatt fra svensk av Mari Lægdene Sivertsen. Den består av en samling av tekster, skrevet av både amerikanske og europeiske forskere, om klansamfunn, både i historiske og litterære kontekster, i samfunn der klanen fortsatt er rådende, og i møte med mer moderne samfunnsformer.
Denne samlingen tekster er både fascinerende og avslørende. Den beskriver hvordan mennesker historisk sett har forholdt seg til andre, hvor medlemmene av familien, klanen, er «inn-gruppen» som man stoler på, og alle andre er «ut-gruppen», som man ikke stoler på, og som man ofte er i konflikt med. Disse klanene fungerer som lokalsamfunn, politisk miljø, vennekrets, beskyttelse og sosialt sikkerhetsnett. I kontrast til dette er det moderne, sekulære samfunnet, der disse behovene ordnes av staten, og individene eksisterer mer eller mindre uavhengig av hverandre og like for loven. I klansamfunnet er mennesker definert av sin tilhørlighet, i det moderne samfunnet er mennesker bare individer.
Disse tekstene, dekker som sagt mye forskjellig. Det er en fascinerende analyse av Homers Iliaden forstått via klanlogikk. Det er en fortelling om en ung mann i Albania som venter på å bli drept over en blodhevn. Kanskje mest interessant for meg, er en lang historiegjennomgang av Joanne Ferraro om hvordan grunnlaget for den moderne kjernefamilien oppstod i renessansens Italia. I en tid hvor det nesten virker opplest og vedtatt at kjernefamilien er en ny oppfinnelse, som oppstod i Europa og USA på 1900-tallet, kan denne teksten være et nyttig korrektiv. En annen artikkel, av Tomas Lappalinen, handler om den tidlige utvikling av borgeren, og hvordan dette hang sammen med at grekerne på 7-600 tallet f.Kr. opprettet bystater i andre deler av middelhavet, fra Anatolia til Italia. Disse nye samfunnene utviklet mer egalitære strukturer, da de ikke var bundet av de eksisterende fordelingene i moderbyene, og at denne egalitarismen delvis smittet tilbake til Hellas. Noe lignende kan ha skjedd med utviklingen av demokrati i den moderne Vesten.
Den røde tråden i disse tekstene er at det moderne, industrialiserte, liberale rettssamfunnet i liten grad er kompatibelt med det historiske klansystemet, særlig i den formen det har hatt i samfunn som i veldig mange generasjoner ikke har hatt noen sentralmakt. Dette er et viktig tema som Stian Dalberg har skrevet om i sin omtale av boken, men jeg vil her fokusere på en annen vinkling av dette spørsmålet. Jeg vil trekke dette inn mot hva vi i Vesten har mistet, og som disse samfunnene bevarer. Nemlig naturlige, sterke, selvopprettholdende bånd mellom mennesker. Hannah Arendt, byggende på Max Weber og Emilie Durkheim, snakket om hvordan det moderne mennesket lever i en atomisert tilstand, der det står alene overfor staten og verden, og at dette leder til en rotløshet, som igjen kan få noen mennesker til å knytte seg til ekstremistiske politiske bevegelser, som kommunisme og nazisme. Om det moderne Sverige er ytterpunktet i atomisert modernitet, noe som virker rimelig å anta, er klansystemet det diametralt motsatte.
Innenfor dette systemet er folk aldri i tvil om hvem de er, og hvordan deres plass i verden defineres. Men dette kommer selvsagt med noen kostnader i form av mange begrensninger på egen frihet, sterke forventninger til livet, ofte streng kjønnssegregering, og i noen samfunn veldig lite autonomi for kvinner. Det innebærer også et mye høyere voldsnivå, da måten konflikter avverges avgjøres av å demonstrere vilje til å kjempe.
Alt i alt er dette en veldig fascinerende samling tekster, som dekker funksjonen til klansamfunn, utviklingen av borgeridealet og kjernefamilien, og hvordan en får en konflikt mellom moderne Vestlige samfunn og klansystemet i de kulturene det fortsatt står sterkt i, pga. globaliseringen og folkevandringen. Men jeg undres hvorvidt disse klansamfunnene kan sies å huske noe som Vesten i stor grad har glemt, særlig de siste 50 årene: «Ingen mann er en øy».
Klanen: Individ, klan og samfunn fra antikkens Hellas til dagens Sverige
Per Brinkemo og Johan Lundberg (red.)
Oversatt av Mari Lægdene Sivertsen
Document Forlag, 2020
Illustrasjon: James McNeill Whistler, 1885
Kommentarer
Legg inn en kommentar