Gå til hovedinnhold

Om statuer, arv og sorg


Av Håkon Daniel Myhre


Jeg har observert de siste månedenes utvikling i Vesten i en tilstand preget av sjokk og sorg. Skjønt hvor sjokkert jeg burde være, er kanskje et relevant spørsmål. Jeg har lenge tenkt at noe slikt ville komme, og har ofte blitt kalt paranoid av mine mer progressive venner når jeg har indikert at de mer ekstreme tilfellene av «progressive» handlinger er et tegn i tiden, at ting vil akselerere, snarere enn å roe seg ned. Jeg har likevel en sterk følelse av at hver gang ting blir litt verre, er det som om de progressives «normal» flyttes, eller rettere sagt, at de flytter med grunnen, mens jeg blir stående igjen. Slik virker det aldri som om de ser at noe egentlig forandrer seg, men snarere at jeg og mine mer konservative meningsfeller bare blir mer hysteriske.

        

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette. Det virker som ideen til Scott Adams om «One Screen, Two Movies» var korrekt. Folks tolkning av de siste månedenes hendelser ser ut til å følge deres politiske preferanser nesten fullstendig.


Historisk sett, når statuer blir revet ned, er det et tegn på regimeforandring. Om dette fortsatt gjelder, hvilket regime blir skiftet ut, hvem er det som erobrer? Black Lives Matter og deres våpendragere liker jo å fremstille seg selv som radikale opprørere, som står opp mot mektige, undertrykkende krefter. De kjemper mot Rasismen, og som mange progressive ikke går lei av å minne oss på, USA, og hele Vesten, er gjennomført rasistisk, til sin kjerne. På et skilt jeg så da jeg vandret nær BLM-demonstrasjonen i Oslo, sto det, parafrasert, «Norway and the USA: Different countries, same system!» 


Men merkelig nok: Mange av USAs store maktfaktorer, som borgermestre, politiske ledere, mediene (med unntak av de klart konservative), og nesten alle større korporasjoner gikk demonstrantenes ærend. Dekningen av dem har vært nesten utelukkende positiv, annet enn i eksplisitt konservative medier. De dramatiske hendelsene i Seattle, Washington, gikk stort sett hus forbi alle norske medier, og mesteparten av de amerikanske. BLM-logoen dukket opp over alt der bedrifter gjorde sin reklame. Hvordan skjedde dette, om samfunnene våre er så veldig rasistiske?


I direkte linje fra dette, begynte statuer å rives. Dette startet som en fortsettelse av en lang debatt om statuer satt opp for å hylle ledere fra de gamle Sørstatene, altså Konføderasjonen, som gjorde opprør mot USA på midten av 1800-tallet. Jeg har ikke stor sympati for disse statuene, men det tok ikke lang tid før man gikk forbi dette. I Portland alene ble tre statuer av Thomas Jefferson revet ned, og en av George Washington ble vandalisert. Etter å ha angrepet slike symboler for den amerikanske statsdannelsen, ble monumenter for Abraham Lincoln og Ulysses Grant angrepet, personer som var viktige i å ødelegge det Konføderale opprøret som statue-debatten hadde startet med. Bisart, men ikke egentlig overraskende. Dette henger åpenbart sammen med USAs kompliserte og ofte uhyggelige rasehistorie, som jeg ikke vil gå inn på her, men hvordan det å rive ned statuer av George Washington skal forhindre at en ny George Floyd blir drept, virker for meg uklart.


Det er mitt syn at statue-debatten ikke dreier seg om de gode og onde egenskapene til mennesker som døde for generasjoner siden. Ei heller om hva statuene representerte for menneskene som satte dem opp. Det dreier seg om å ødelegge den kulturelle fellesarven til den europeiske sivilisasjon. Det er dette som impliseres i hvithetsstudier, i Robin DiAngelos bestselger White Fragility, i New York Times’ «1619- prosjekt», i «dekoloniseringen» av akademia. Bare begrepet «dekolonisering» forteller mye. Dette begrepet gir umiddelbar mening når vi snakker om tidligere koloniserte områder, som deler av Afrika. Men de snakker om våre samfunn, hva legger man i dette? Jo, våre samfunn er “kolonisert” av en grunnleggende rasistisk måte å tenke på. Dette ligger i grunnvollen av våre samfunn, og det er roten til rasisme, som sees på som en unik grusom ting skapt av våre forfedre, parallelt med fremveksten av den moderne verden. Dette gjør vår sivilisasjon til unikt forferdelig, og er kilde til mesteparten av dagens lidelser.


Dette temaet vil jeg skrive mer om, men her vil jeg bare konstatere at helhetsbildet til dette historiesynet er grunnleggende galt, og fullstendig historieløst. Selv med det ytterste eksempelet, nemlig grusomhetene under Nazi-Tyskland, finner man tilsvarende barbarisk atferd utført av de ikke-europeiske Japanerne på den andre siden av jorden. Videre har grusomheter utført av nazister og japanske ultranasjonalister blitt matchet og overgått av diverse kommunistiske regimer, de fleste av disse ikke-europeiske. Så både påstanden om at Vesten er unikt forferdelig, og ideen om at høyreorientert tankegods leder konsekvent til verre resultater enn venstreorienterte tanker faller om man ser ærlig på historien. Hva med: Det er også veldig mye godt Vesten har skapt, men dette blir forbigått i stillhet eller benektet.


Men slike argumenter vil gjøre lite for å forandre noens holdninger, og mindre for å bremse den utviklingen vi betrakter. Det ser ut til at våre intellektuelle eliter, de som skriver skuespill og filmer, journalister, akademikere og resten av de som driver våre meningsbærende institusjoner har bestemt at vår historiske arv er råtten til kjernen, og de vil rive den ned. Hvordan dette egentlig skjedde, er vanskelig å forstå, men at det skjer, er nå en kjensgjerning, etter mitt syn. Problemet er at for mange er for opptatt av de metaforiske trærne til å se skogen.


Andrew Breitbart, inspirert av den kjente marxisten Antonio Gramsci, gjorde til sitt mantra «Politics is downstream from Culture». I dette ligger ideen om at politikk vil alltid bli påvirket mer av kultur enn det motsatte, siden kulturen setter standarden for det en forventer av politikken. Derfor er statuene viktige, de signaliserer en allianse, en bindende kontrakt, med fortiden, at vi ikke lar våre samfunn falle sammen i endeløse rasekriger, eller viskes ut i kulturell utligning og masseinnvandring. Våre samfunn er verdt mer enn dette. 


Fotografi: Wikimedia Commons

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H