Regnet i Afrika

Würmstuggu-redaksjonen har mottatt et hyggelig brev fra det blide Sørland.

Kjære Würmstuggu

Vi er en amcar-club fra Sørlandet som leser denne «bloggen» med stor glede. Her finner vi mye interessant stoff om ting vi er opptatt av. Av og til tar vi til og med utskrift av tekstene og henger de opp på veggen i klubbhuset våres. 

Men det er en ting mi har lagt merke til. Dere har av og til musikkstoff, men det er nesten bare europeisk musikk. Hvorfor det? Mi her i amcar-cluben er glade i amerikansk musikk, både rock og country. Kan dere ikke skrive litt mer om amerikansk musikk? Eller har dere kanskje noe imod musikk fra «over there»?

Hilsen

Søgne Amcar Club

Redaktøren svarer:

Takk for brev!

Vi skal ikke benekte at det har vært et visst europeisk fokus på musikkstoffet her på Würmstuggu, men vi har ingenting imot amerikansk musikk, og vi har da vitterlig omtalt flere amerikanske musikkalbum det siste året, både gamle og nye. Men jeg har faktisk hørt mye på det amerikanske rockebandet Toto i det siste. Dette er et band som ikke bare består av uhyre kompetente musikere, men som også er svært allsidige genremessig, med innslag av pop, tungrock, jazz og prog. Toto spiller like gjerne raske rockere med «trøkk» og kompliserte gitarsoli, som søtladne ballader for det mer erotisk orienterte publikum. Det faktum at de vanligvis opererer med tre leadvokalister bidrar også til å gjøre platene deres enda mer varierte. 

Det er særlig fire album jeg har hørt mye på i det siste. Her vil jeg gjøre et forsøk på å rangere dem slik jeg finner det for godt i begynnelsen av juli 2020:

På første plass kommer The Seventh One (1988). Dette er en mektig plate med stor bredde og adskillige hits. Her finner vi raffinerte rockere, schmaltz, og sofistikert poprock i god blanding. På dette albumet finnes det ingen svake komposisjoner.

På andre plass kommer Fahrenheit (1986). Denne har mye av den samme miksen som ovennevnte plate, men kanskje en smule mindre virkelig top notch låtmateriale. Også er den en ren jazzkomposisjon som avslutter kalaset. Og det er jo kult. Begge disse platene har Joseph Williams som hovedvokalist.

Den platen jeg har plassert på tredje plass vil kanskje overraske enkelte. Isolation (1984) er den eneste platen med den sublime Fergie Fredriksen på vokal. Albumet mangler mye av den variasjonen som preger Totos diskografi, for dette er en ren rockeplate, med bare en Lukather-ballade som unntak. Men komposisjonene er utmerkede, alle sammen (med unntak av «Holyanna»).

På fjerde plass kommer selvfølgelig Toto IV. Det er jo her vi finner «Africa» og «Rosanna», kanskje to av 80-tallets aller beste pophits. Dette er en flott plate med mange gode låter,  men kanskje litt mindre rockepreg enn de ovennevnte platene.

Redaktøren

Illustrasjon: Ivan Sjisjkin, 1887