Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra 2014

Dialektisk dissonans

Forkledt i språkets falmede nyanser sprer giften seg - idéenes primat. For åndens slaver legger sine sanser i lenker smidd av drømmer, løgn og prat.
Materien bærer i seg en fornuft som kan erfares om en gjør seg fri fra innbildt videnskap og slott av luft, og underkaster seg ren empiri.
Hvem herdet det teutonske svermeri til prøyssisk stål? Hvem speilet profetier i stålets glans? Professoren fra Trier!

På friarføter

Vis meg medynk, kjære mor. Sanninga er tung å svelgje. Men eg freistar å fortelje alt med mine eigne ord:
Elskhugssjuk, men urøynd gjekk eg til ho med ring og kvast. Tru meg, mor, mitt hjarte brast. Nei var svaret som eg fekk.
Sorga bér eg som ei rose djupt i hugen, langt frå ljoset.

Mer du din drufva ej kryster

Her i Würmstuggu foretrekker vi tegneserier som har fått noen år på baken. Idag tar vi en kikk på en av1980-tallets mer interessante Batman-serier.
Batman: The Cult 1-4 av Jim Starlin og Berni Wrightson DC Comics, 1988 180 sider

Dypt nede i Gotham Citys kloakksystem står det enorm fallos som tilbes av en gruppe menn som lever på utsiden av samfunnet. Der nede lever de og dyrker det maskuline fellesskap og foretrekker lukten av avføring fremfor A4-samfunnets og overflatens friske luft. Dette er kulten, eller sekten, tittelen viser til. Interessant nok ender første kapittel med en scene der helten opplever en epifani foran en erigert penis i byens endetarm, men uten å dvele for meget ved mulige symbolske tolkninger, går vi videre i vår omtale av Batman: The Cult.

Historien starterin medias res med en torturscene der det er selveste Batman som får gjennomgå. Vår helt går rundt forvirret, blodig og neddopet gjennom store deler av historien, for til slutt å ende opp som en badass fra 1980-tallet…

Bérénice

Bérénice av Jean Racine gjendiktet av Haldis Moren Vesaas Samlaget, 1989
Den nykronede keiser Titus slites mellom kjærligheten til den palestinske dronning Berenike og pliktene som Roms overhode. I bakgrunnen lurer den forsmådde elsker og lojale venn kong Antiochus. Dette er utgangspunktet for Jean Racines tragedie fra 1670. 
Racines aleksandriner er sublimt gjendiktet av Haldis Moren Vesaas, som på klingende nynorsk gjør teksten til en nytelse å lese. Replikkene flyter naturlig i det seksfotede versemålet, og rimene er poengterte. Det er ganske fascinerende å se hvor mye det fortettede språket kan bære av informasjon på hver enkelt linje. 
Handlingen er ikke mye å snakke om, dette er et trekantdrama der de ulykkelige aktører farter frem og tilbake seg imellom og tømmer sine brustne hjerter. Det sentrale temaet i stykket er konflikten mellom kjærlighet og plikt, mellom frihet og ansvar, mellom individ og samfunn. Selv om Titus er verdens hersker, er hans frihet som menneske og elsker begren…

Kyborgen:

"vos estis sal terrae quod si sal evanuerit in quo sallietur"
Jeg herder legemet med jern og vin og arbeid, avstår fra å styrke ånden. Jeg er halvt menneske og halvt maskin, Men helt og fullt meg selv. I høyrehånden
er muskelfibrene erstattet av syntetisk gummi. Benstrukturen er iblandet stål. Jeg oppfyller de krav som ubønnhørlig stilles til enhver
som sikter mot eliten. Vi kyborger, som kjenner frykten i hvert menneskes blikk, vi bærer med oss alle verdens sorger.
Vi styres av natur og mekanikk, og vet at uten oss forsvinner alt som mennesket elsker. Vi er jordens salt.

I can show you how to be a real man

Her omtales et knippe bøker og tegneserier som ikke har annet til felles enn at de tar i bruk visuelle symboler som formidler (eller forsøke å formidle) det opphavsmennene har satt seg fore å formidle. To av dem handler om virkelige hendelser, to av dem gjør det ikke. So it goes.
Flex Mentallo
av Grant Morrison og Frank Quitely DC Comics, 2012 (originalhefter utgitt 1996)
Ambisiøs og erkemorrisonsk superheltserie om "the man of muscle mystery", helten som har fått superevnene sine fra et bodybuilderkurs han har bestilt gjennom en annonse i et tegneserieblad. Temaene er velkjente: interaksjonen mellom fantasi og virkelighet, identitetens plastisitet og fiksjonens vesen, og Morrison pøser på med parallelle tidsplan og lag på lag av virkeligheter i en intertekstuell fortelling om superheltenes forsvinning og gjenkomst i en verden som venter på undergangen. Serien plasserer seg trygt innenfor den britiske 90-talls-nyplatonismen, med sine forestillinger om idéene som mer reelt eksist…

Vedkjenningar frå eit medmenneske

Nokre gonger får eg dårleg samvit. Fordi eg har eit fint hus, ein god jobb, bra løn, eit godt liv.  Fordi eg kan kjøpe det eg vil ha og reise til Syden i feriene. Fordi eg er mann, blendakvit, heterofil og bur i Noreg. Eg får dårleg samvit fordi eg veit at verda er full av folk som ikkje har dei same moglegheitene som meg, som lever i fattigdom og som er viljuge til å gjere kva som helst for å kome seg vekk frå fattigdom og krig. Og stadig fleire av desse finn etter kvart vegen hit til Noreg.

Eg kan sjølvsagt gje til velgjerd eller melde meg til friviljug arbeid, men fornuften fortel meg at dette berre blir ei dråpe i havet, at det aldri vil monne i den store samanhengen, og nokre oppgåver er Staten betre skikka til å utføre enn organisasjonar som diverre ofte er fastlåste i patriarkalske, religiøse og homofobiske tankemønster frå middelalderen.
Samstundes ser me at med den blåblå regeringa har nyliberalisme og rasistiske haldningar fått vind i segla. Styresmaktene vil gjere det vansk…

Intermezzo - drei

Vilkårlige koordinater i en døende sivilisasjons krampetrekninger. En tilbakelagt fremtid hviler i kirketårnets skygge. Gjemmer seg mellom brosten og i larmen fra maskinene ved middag.

Intermezzo - zwei

Registrerer tomrommet mellom himmelhvelvet og havdypet. Erkjenner massens faktualitet. Beklager tingenes tilstand.

Intermezzo - eins

Vi våkner med identiteten inntakt. Studerer omgivelsene og konstaterer at tid og sted er utskiftbare størrelser.

Solisten

Hans stemme er et veldig hav beåndet av monsunens pust.
Så går han ned en hel oktav (og avslører en smule rust
på stemmebåndet). 
                                Havet blir en elv som stedvis synker brått.
En vannmasse som freidig rir sitt underlag og går fra blått
til brunt på siste strekning over slettelandet. Rytmen går
i marstakt, melodien sover. Deretter, når sangen når
sitt endepunkt, er sorg å spore i hans blikk. Han stirrer ned
(mot kilder under jorden?) Se!
Nå finner han sin plass i koret.

(Illustrasjon: Neal Adams)




Mer konsentrasjon, takk. Kill kill!

Et søtlig vindkast slår mot meg. Jeg går i blinde gjennom mørke korridorer. Langt borte hører jeg et ur som slår. I hodet kverner tomme metaforer
og ord som kun er ord. En veldig natt har lagt seg over sanseapparatet og over hjertet. Nummen, blind, forlatt av evnen til å bruke adekvate
begreper, gransker jeg ditt språk, ditt blikk. Jeg leser dine kjærtegn som en tekst forfattet av en søvnløs misantrop
som ikke kjenner drømmens grammatikk. I tidens muld er også jeg en vekst som synker i historiens sorte grop.

Ein Zeichen weht, erwidernd unserm Zeichen...

Så hva har jeg lest i det siste?...Tja, jeg har lest de første fire numrene av Mike Baron og Jackson Guices relaunch av Flash fra 1987. En kompetent utført superheltserie som dog ikke på noen måter utmerker seg som spesielt imponerende, hverken litterært eller visuelt... Varulvene i Montpellier av vår hjemlige superstjerne Jason. Mannen kan uten tvil fortelle en historie, og tegningene er lekkert utført, men Jasons forsøksvise lek med genrekonvensjoner mangler substans og dybde... Captain America nr. 153-156, starten av Steve Engleharts run, er derimot et eksempel til etterfølgelse. Englehart er ambisiøs og viser allerede i denne historien fra 1972 at han til hensikt å utforske den amerikanske tidsånden gjennom den gjennomført kommersielle og lavkulturelle superheltgenren. Englehart bruker karakterene ikke bare som brikker i den narrative strukturen, men også som metaforer for sider ved det amerikanske samfunnet og dets nære historie. Dette en fartsfylt superhelthistorie med både humo…

Ein dag

Ein dag forlet eg alt eg har, tek oppgjeret med den eg var og det eg ville. Legg i grus mi eiga fortid, søkjer svar i negasjon og whiskyrus og freistar bli ein annan kar, ein flyktning utan heim og hus.
Når dagen kjem, skal oske bli det einaste som er igjen av bruene der eg har gått. Då vil eg endeleg vere fri. Då kan eg kvile. Kjære venn, då gjev eg att alt eg har fått. Då veit eg: alt har enda godt.

Stjärnor jag ser dom, vill gärna ta ner nå'n till dig

språ kett ømt  forme ning op  pløst ilyd erfrembrak  tavtun gens bev egelseri  mun nenshu lrom  flik kflap pfrik ativplo  sivvi brantvilk  årli geparti klerin nenforet bi  ologisko g tem porærtram  mev erkså gam  melts omt idens elvto taltads kilt fras ymbo lenesom rep resen tererd em Ukjent. Uerkjent.

Fr. Ignatius Onocrotalus' nedteikningar den natta han drøymde om pelikanar

I draumen vart eg vekt av hese hyl frå skadeskotne, blinde pelikanar som kvilelaust flaug rundt i morgondisen. Eg vakna, men eg heldt fram med å drøyme. Med opne auge låg eg lenka fast til senga som eit slumrande reptil. På veggen framfor meg såg eg ein skugge (av kva? Det trur eg ikkje eg kan seie.) gå att og fram. Eg høyrde òg ein lyd, ei kviskring, ord eg ikkje heilt forstod, men kjende att frå svevnens mørke rom, unemnelege ord --- Eg må han sovna igjen, for alt eg hugsar no er kvile i hjarte, hug og kropp - og daude fuglar som låg og flaut i vatnet. Pelikanar.

Oppklaring

I tomrommet bak tekstens overflate, i avgrunnen som skiller tegn fra tegn, trer ånden - uartikulert og naken, men sansbar - frem. Vår tekst er resultatet. Dens form er hard - som hugget ut i stein, og tekstens mening synes dekket bak en
usynlig mur av grå syntaktisk tåke, og lagt i lenker av grammatisk stål. En mangel på substans er åpenbar. Har ånden latt seg trellbinde av språket? Har språket drukket gift fra åndens skål? Her stopper teksten uten å gi svar.

(Illustrasjon: Howard Chaykin)

Against the Word the unstilled world still whirled

The Catholic Church: A Short History  av Hans Küng (2001) Oversatt fra tysk av John Bowden
Til tross for tittelen er ikke dette kirkehistorie i alminnelig forstand, men snarere en polemikk mot Den katolske kirkes institusjoner, organisasjonsform, og i forlengelse av dette, det meste av dens lære og teologiske fundament. Med utgangspunkt i en mer eller mindre Sola Scriptora-posisjon (merkelig nok i og med at Hans Küng er katolsk prest), avfeier Küng de fleste av Den Katolske kirkes dogmer og sakramenter som menneskeskapte og ubibelske. Det pavelige primat, den apostoliske suksesjon og det meste av Kirkens lære forkastes til fordel for et ullent økumenisk minste felles multiplum. Kloster- og ordensvesen, den skolastiske tradisjonen og mystikerne nevnes bare i forbifarten, og de fleste pavene og kirkefedrene fremstilles som skurker og vranglærere, med unntak av Frans av Assissi, Martin Luther(!) og pave Johannes XXIII. Til å være skrevet av en teolog som ønsker en mer demokratisk og konsili…

Strukturen råtner

Strukturen råtner, ender opp som jord i hvilken nye planter bærer frukt med bitter smak. (På bakken anes spor av føtter. Er vi vitne til en flukt
fra urtilstand til sivilisasjon? Har mennesket igjen blitt jaget bort fra Edens have? Er sakral fiksjon om urtiden igjen blitt virkeliggjort?)
Besvangret av et regn som knapt er rent, og næret av forslitte mineraler, gir jorden sine gaver til den slekt 
som uforskyldt ble født så altfor sent. Et nesten uerkjennbart ekko taler, med spor i sanden, gåtefullt, fordekt...

Doch schau ihm nicht beim Ficken ins Gesicht

Noko gamalt, noko nytt, noko lånt, noko raudt.
Hva må gjøres?: Brennende spørsmål i vår bevegelse  av Vladimir Iljitsj Lenin (norsk utg. Ny dag, 1970. Oppr. utg. 1902)


Hva må gjøres? er ein av nøkkeltekstane for dei som vil forstå det 20. århundret. Boka vart utgiven i 1902 og spelte ei rolle for den sosialistiske verdsrørsla som kan samanliknast med rolla Adolf Hitlers Mein Kampf spelte for nasjonalsosialismen. 
Boka er Lenins oppgjer med dei kjetterske tendensane innanfor den russiske marxistrørsla. Boka startar med litt drittslenging til dei i Det russiske sosialdemokratiske arbeidarpartiet som ikkje har forstått Marx rett, i fyrste rekkje "økonomistane", tilhengjarane av Eduard Bernsteins teoriar. Desse så for seg at at arbeidarklassen gradvis ville oppnå klassemedvit og sidan gradvis vinne den politiske makta gjennom fagorganisasjonsarbeid og økonomiske reformar, noko som på sikt ville resultere i eit sosialistisk samfunn. "Økonomistane" ville ha eit breitt massepa…

Den kristensionistiske antisemittismen

Nok en gang har Israel valgt å markere sin militære overlegenhet ved å bombe Gaza. Og nok en gang har Israels norske heiagjeng, en salig blanding av FrP'ere, høyreradikale og kristenfundamentalister, gjort hva de kan for å bekjentgjøre sin blinde støtte til Israel og stemple enhver som er kritisk til den sionistiske statens fremferd i de okkuperte områdene, som antisemitter. 
Man kan si litt av hvert om disse pro-sionistiske miljøene, men noen utpreget akademisk, eller skal man si empirisk, tilnærming til Midtøsten-konflikten kan de ikke beskyldes for å ha. Begrepsforståelse og historiske kunnskaper er generell mangelvare, og etisk refleksjon er tydeligvis heller ikke noe som står særlig høyt i kurs i denne leiren. Dessuten skal man som kjent være forsiktig med å kaste stein når man sitter i glasshus.
Jan Hanvold er predikant, selvutnevnt apostel(!) og direktør for den kristenfundamentalistiske fjernsynskanalen TV Visjon Norge. Han er også en varm forsvarer av Israel, og baserer i s…

The old Lie; Dulce et Decorum est Pro patria mori

Det er hundre år siden første verdenskrig brøt ut. Konflikten som sprang ut av et Europa med ett ben i optimismens og stabilitetens 1800-tall, med dets begrensede kriger og ærgjerrige fyrster, og ett i den nye tid - den totale krigs tid, radikalismens tid, folkemordenes tid, fikk ikke bare konsekvenser for Europa, men også for hele verden. Det man hadde regnet med skulle bli en kortvarig konflikt, skulle vise seg å bli et over fire år langt blodbad der Somme, Verdun og Marne bare var skummet på bølgetoppene. Krigen ble også de store totalitære systemenes jordmor. Den forvandlet deler av den internasjonalistisk orienterte europeiske arbeiderbevegelsen til aggressive nasjonalister med visjoner om en ny, autoritær orden, og i Russland falt tsardømmet sammen for å bli erstattet av et totalitært kommunistisk regime. 
Det nye Europa som steg ut av asken etter Versailles-freden, var dømt til å mislykkes. Der Napoleonskrigene ble avløst av en langvarig periode preget av stabilitet mellom de i …

Mørkret

Ein kime av det drepande mørkret 
som ein gong kjem til  å oppsluke alt levande,  ber vi alle med oss  inst i livsprosessane. Det stirrar på oss  med usynlege, iskalde auge,  og berre ventar på  eit høve til å leggje seg over kvar einskild  som ein kvelande film, som eit etsande  likklede.

(Illustrasjon: Carmine Infantino)

Spitzenkleid oder Söckchen?

Always Righter ei bok om Margaret Thatcher av historikaren Niall Ferguson. Boka er ikkje ein biografi, og heller ikkje nokon uttømmande analyse av Thatchers politiske idear og leiarskap. Ferguson har valt å leggje til side dei strengt faghistoriske konvensjonane om objektivitet og heller gått inn for å skrive eit personleg og subjektivt essay. Han legg ikkje skjul på at han sett "jernkvinna" i 10 Downing street høgt, og ein god del av teksten handlar om Fergusons tid som Tory-fotsoldat på 1980-talet. Men det viktigaste er sjølvsagt Thatchers politikk og dei markedsliberalistiske grepa ho gjennomførte i perioden sin som statsminister. Då Thatcher overtok statsministerposten i 1979 var den britiske økonomien ramma av krise og inflasjon. Det var klart at det var naudsamt med ein økonomisk hestekur for å få økonomien på fote igjen. "There is no alternative." At dei mektige fagforbunda insisterte på å halde liv i ulønsamme industriar gjorde heller ikkje situasjonen betr…

Yes, I rather think there will be blood

Jeg stirret inn i hennes muggbrune øyne, studerte hennes tomme blikk. Jeg stirret og så en annen virkelighet. Stemmen hennes, som sandpapir på en speilglatt overflate av rustfritt stål, gav tone og temperatur til de grammatiske konstruksjonene som smøg seg ut av hennes taleorganer.

Amy Knight: Beria - Stalins First Lieutenant (1995)
Politisjef, bøddel, partifunksjonær, politbyråmedlem, notorisk seksualforbryter, kommunist, liberaler. Georgieren Lavrentij Beria hadde mange roller i de blodige årene under Lenin og Stalin i Sovjetunionen. Etter å ha sluttet seg til tsjekaen i 1920 steg han raskt i gradene i det hemmelige politi og det sovjetiske kommunistpartiet, og fra midten av 1930-tallet tilhørte han Stalins indre krets. Beria var dypt involvert i Den store terroren, men hans periode som øverste sjef for det hemmelige politi fra 1938 var preget av mindre blodsutgydelser enn de foregående år. Denne biografien gir et mangefasettert bilde av denne mannen, som i 1953, etter å ha kjempet mo…

Israels nyttige idioter

Vi har fått nok en sommer der Israel lar det regne bomber over palestinerne i Gaza og samtidig vanner jordsmonnet for ekstremisme i form av politisk islam. Hamas fremvekst i de palestinske områdene de siste 20 årene er ene og alene et resultat av den sionistiske røverstatens entusiastiske utøvelse av terror, etnisk renskning og diskriminering gjennom 67 år. Det sionistiske prosjektet er rasistisk i sin essens og således nært beslektet med en etnisk form for nasjonalisme Europa gjorde seg ferdig med for 70 år siden.

Dessverre ser vi også adskillige nordmenn tilkjennegi sin støtte det sionistiske prosjektet og den israelske aggresjonen mot det folket som tilfeldigvis bor på det området som angivelig skal høre inn under den jødiske statens jurisdiksjon (en jurisdiksjon som takket være sitt ideologiske opphav er av svært diskriminatorisk art). Det er klart at vi skal ha høy takhøyde når det gjelder offentlig meningsutveksling - man skal ikke straffes for sine meninger i et liberalt demok…

20 år siden Den store leder Kim Il-sungs bortgang

Idag er det 20 år siden Kim Il-sung døde. Den nordkoreanske statslederen var en av de virkelig store sosialistiske lederne i det 20. århundret. Den 33 år gamle Kim ble innsatt av Josef Stalin som leder for kommunistpartiet i det Sovjet-okkuperte Nord-Korea i 1945 og var dermed okkupasjonssonens fremste koreanskfødte leder. Høsten 1948 proklamerte han Den demokratiske folkerepublikkenKorea og formaliserte dermed delingen av den koreanske halvøya, hvis sydlige halvdel hadde erklært seg som egen republikk sommeren 1948 under ledelse av Syngman Rhee etter å ha vært okkupert av USA i tre år. 
Men Kim Il-sung ønsket å samle hele Korea under kommunistisk styre. I 1949 og 1950 ba han flere ganger om tillatelse til å gå til angrep på Sør-Korea. I utgangspunktet var Sovjetunionen og Kina skeptiske til en ny krig i Øst-Asia. De kinesiske kommunistene hadde først høsten 1949 klart å sikre seg kontrollen over fastlands-Kina, og USA hadde fortsatt en sterk tilstedeværelse i regionen. Til slutt ga …

Tomt barskap

Det er ikke greit, det er ganske leit når barskapet er tomt for sprit. Den syke vil drikke bort hosten, men ikke med vin, hverken rød eller hvit.
Jeg trenger det sterke - minst 40 prosent! Jeg vil fylle min lerke med vin som er brent!

(Illustrasjon: Jack Kirby)

All earth was but one thought--and that was death

There's a song in the silence, weaving in and out of time.
We are notes in the music, searching for remembered rhyme.
- Kiss, "Odyssey"
Rettferdighet og rasjonalitet er verdier som må forsvares, fysisk og fremfor alt intellektuelt. Men før de kan forsvares, må de konseptualiseres, defineres og problematiseres. Den evige kamp mot de vage forestillinger og de grunnløse antagelser utkjempes fra tropiske jungler såvel som fra sentraleuropeiske tenkeres studérkamre. Det er ikke ofte jeg kjøper Fantomet. Hovedserien er stort sett alltid begredelig lesning, med manus og tegninger som ligger langt under standarden man er vant med i den serietradisjonen det er mest nærliggende å sammenligne Fantomet med - amerikanske superheltserier. Men når redaksjonen tydeligvis insisterer på for enhver pris å opprettholde seriens minst tiltalende elementer - simplistiske plot, minimalistiske persontegninger og den mest endimensjonale helten man kan tenke seg, er det kanskje ikke så rart at ingen a…

Tekst

denne teksten starter med ordene "denne" og "teksten" og slutter med en metafor vi foreløbig ikke skal avsløre. Leseren vil merke seg at forfatteren benytter seg av en noe uortodoks ortografi, i og med at han starter setningen med liten bokstav, noe som kan skyldes slurv eller kanskje heller må sees på som en avslappet, ja, nærmest anarkistisk innstilling til språkets regler og formverk. (Det kan også tenkes at forfatteren på et subtilt vis forsøker å helgardere seg og komme eventuelle anklager om rettskrivnings- og tegnsetningsfeil i forkjøpet ved å antyde at alle slike feil er tilsiktet.) Videre vil leseren legge merke til at teksten umiddelbart går inn på et selvrefererende spor og begynner å kommentere seg selv, som om teksten kun eksisterer for seg selv, som ren tekst uten referanse til den ytre virkelighet og tilsynelatende uten å ha som formål å kommunisere et budskap. Forfatteren har allerede gitt seg selv til kjenne (gjennom bruk av pronomenet "han&qu…