Bérénice

Bérénice

av Jean Racine

gjendiktet av Haldis Moren Vesaas

Samlaget, 1989

Den nykronede keiser Titus slites mellom kjærligheten til den palestinske dronning Berenike og pliktene som Roms overhode. I bakgrunnen lurer den forsmådde elsker og lojale venn kong Antiochus. Dette er utgangspunktet for Jean Racines tragedie fra 1670. 

Racines aleksandriner er sublimt gjendiktet av Haldis Moren Vesaas, som på klingende nynorsk gjør teksten til en nytelse å lese. Replikkene flyter naturlig i det seksfotede versemålet, og rimene er poengterte. Det er ganske fascinerende å se hvor mye det fortettede språket kan bære av informasjon på hver enkelt linje. 

Handlingen er ikke mye å snakke om, dette er et trekantdrama der de ulykkelige aktører farter frem og tilbake seg imellom og tømmer sine brustne hjerter. Det sentrale temaet i stykket er konflikten mellom kjærlighet og plikt, mellom frihet og ansvar, mellom individ og samfunn. Selv om Titus er verdens hersker, er hans frihet som menneske og elsker begrenset; han er underlagt lovens, ærens og historiens fordringer, og målt mot disse, er hans egen autonomi intet. Underkastet krefter større enn ham selv, Romerretten og det romerske folks rettsfølelse, er hans kjærlighet dømt til å bli en parentes i de historiske krøniker. 

Men Racines dramatikk er enn så lenge ikke omsluttet av parenteser i litteraturhistorien, og godt er det, for dette er en god bok.