Würmstuggu

  De som kjenner meg godt, vet at jeg ikke ofte snakket om Charlie Kirk mens han var i live. Videre, «back in the day», hadde jeg en tendens til å sende memes av ham.  At jeg nok var en smule mer radikal, er vel heller ingen hemmelighet. Men dette attentatet har satt en støkk i meg, noe som jo har skjedd med mange på høyresiden. De politiske attentatene eller attentatforsøkene vi har sett de siste årene «over dammen» har alle vært på folk innad i politikken. Dette er selvsagt fælt, men noe mer fair, da Trump, som det mest åpenbare eksempelet, avgjør menneskers liv og død over hele verden hver arbeidsdag fra Det hvite hus. Kirk var ikke politiker, og hans eneste våpen var hans ord. Som en som har brukt litt tid til å skrive om politikk offentlig, og som kjenner mange som gjør det både mer og bedre enn meg, har jeg vel en sterkere følelse av at det kunne vært en personlig venn som ble skutt.  Jeg er naturligvis ikke den første til å påpeke at mange på venstresiden har vis...

  Anne Boleyn og Henrik VIII (Channel 5/Fable Pictures) Mange av leserne til Würmstuggu har antageligvis lagt merke til en voksende trend i Hollywood. Denne trenden er at ikke-hvite skuespillere blir castet i roller hvor en kunstnerisk og faglig presisjon ville ledet en til å caste hvite skuespillere. Dette er mest åpenbart i historiske filmer og filmatiseringer av diverse vestlige fantasi-eposer. Eksemplene er mange, men mest aktuelt er antageligvis «The Rings of Power» den nye tv-serien veldig løselig basert på noe av «legendariet» til J.R.R. Tolkien. Andre eksempler er den britiske fjernsynssserien om Anne Boleyn , der hovedpersonen fremstilles som svart, BBC-serien «Troy: Fall of a City» der Akilles spilles av en svart skuespiller, og filmen «Mary Queen of Scots» . Vi tar også med fantasyserien «The Witcher» , basert på et polsk sett med fortellinger, der et land modellert på Polen ca. 1400 har demografien til New York ca 2020.  En idé jeg har tenkt på en stund, og et inn...

  AV HÅKON D. MYHRE Abortsaken har igjen blitt en het potet i amerikansk politikk. For litt over en uke siden lekket noen i amerikansk høyesterett et utkast til en domsavgjørelse som, om den gjennomføres, vil ødelegge presedensen til Roe v. Wade , og slikt gjøre det mulig for amerikanske delstater å iverksette strenge abortlover. Jeg vil ikke i denne teksten snakke så mye om hvor abortlovene står, dette er dekket ganske greit i Minerva av Nils August Andresen . Jeg vil i stede snakke om selve rettsvurderingen, reaksjonene mot den, og hvor den kommer fra.  I USA har det lenge, i hvert fall siden 1950-tallet, vært en tradisjon med «Lovgivning fra dommersetet» («Legislation from the bench», min oversettelse). Dette er observert av mange, men det er få kommentatorer som ser ut til å forstå hvor det kommer fra, antageligvis fordi deres progressive antagelser hindrer dem i å se det fulle bildet. Det som er bakgrunnen for dette, er progressive dommeres og juristers utålmodighet me...

  AV HÅKON D. MYHRE Det er en tilbakevendende diskusjon i politikken hvorvidt kulturelle/verdimessige eller økonomiske/politisk-teknokratiske spørsmål er viktigst å forholde seg til. For eksempel er en ofte brukt anklage rettet mot høyresiden, særlig den populistiske delen, at de distraherer med «kulturkrig», der implikasjonen er at det ikke er viktige spørsmål og/eller at det er et skittent triks rettet mot den antatt mer økonomiorienterte venstresiden. En annen tolkning er at disse kulturelle spørsmålene på en måte står utenfor det politiske. Om de forandrer seg, er det bare grunnet naturlige skiftninger i samfunnet, på det meste grupper som på eget initiativ slåss for sine rettigheter, og alle som går mot slik utvikling er nesten automatisk aggressorene. Denne kritikken kommer også i høy grad fra den såkalt ansvarlige høyresiden.  Men er dette noe venstresiden selv tror? Om økonomisk politikk var viktig politikk, ville ikke venstrefolk vært mer åpne for å samarbeide med kul...

  Jeg hadde nylig en kjapp tanke etter å ha snakket med en gammel venn på den andre siden av det politiske spekteret. Dette gjelder spørsmål om tilhørighet, postmodernisme, og frigjøring.  For veldig lenge siden skrev jeg «Critical theory isn’t» på veggen min på Facebook. Dette var ment som et litt morsomt ordspill/satire, og ledet selvsagt inn i en heftig diskusjon, som slikt gjerne gjør. Jeg kan ikke lenger huske den diskusjonen, men jeg husker hva jeg mente med kommentaren. Jeg vet mye mer om kritisk teori nå enn da, men min generelle forståelse har ikke forandret seg. Kritisk teori er en nådeløs kritikk av det bestående samfunnet. Men denne kritikken er enøyd, da den bare forholder seg til en målestokk, nemlig undertrykking. Den er også tendensiøs, i den forstand at den leter til den finner noe. Gitt menneskers tendens til å se mønstre som ikke er der, og samkjørte miljøers tendens til å forsterke hverandres fordommer, er det ganske lett å se hvor denne går.  Det jeg ...

  Dette er mitt andre forsøk på «Kjappe tanker»-spalten, og jeg har i det siste tygget litt på en idé som jeg tror har noe for seg. Dette er ikke noe annet enn litt spekulasjon, siden det ikke er blitt gjort noen studier på dette, såvidt jeg vet. Men det ville i hvert fall vært interessante studier.  I mesteparten av menneskehetens historie, faktisk fra før våre forfedre kan sies å være mennesker, har man levd i små grupper med beslektede individer. Selv hele veien opp til vår egen tid har familien og den nære sosiale gruppen vært den fremste kontaktflaten mennesker har hatt med hverandre. Disse gruppene har alltid fungert ved en sterk grad av gjensidig avhengighet, for mennesker er flokkdyr, og vi klarer oss dårlig i ensomhet. Som sterk tilhenger av evolusjons-psykologi tror dette i stor grad har farvet vår adferd og tenkning. Jeg har tidligere her i Würmstuggu vært inne på menneskers psykologiske behov for felleskap, og de forskjellige patologiene man ser i samfunn når dette...

Jeg leste nylig essayet «Repressive Tolerance» av Herbert Marcuse fra 1964. Det fikk meg til å tenke på hvordan politisk korrekthet fungerer i dagens samfunn, men kanskje spesielt på noe litt annet, nemlig debatten rundt Sløseriombudsmannen i landets medier den siste uken. Jeg mener sakene har noe til felles, og det er kan hende noen spor å finne i Marcuses over 50 år gamle essay.  Dette essayet er et litt å hanskes med, og jeg kommer ikke til å skrive så mye om det, bare noen kjappe tanker. Det er i dette essayet Marcuse legger ut om sin egen holdning til Karl Popper s berømte toleranse-paradoks. Popper påpekte, i The Open Society and it’s Enemies , at et fullstendig tolerant samfunn kunne ikke være tolerant mot intoleranse, siden dette ville lede til dets eget undergang. Men Poppers syn på toleranse var alltid pragmatisk, man tolererte det man ikke likte. Det er en linje fra starten på den klassiske liberalismen etter religionskrigene i Europa, og toleranse forstått som en våpe...