De som kjenner meg godt, vet at jeg ikke ofte snakket om Charlie Kirk mens han var i live. Videre, «back in the day», hadde jeg en tendens til å sende memes av ham. At jeg nok var en smule mer radikal, er vel heller ingen hemmelighet. Men dette attentatet har satt en støkk i meg, noe som jo har skjedd med mange på høyresiden. De politiske attentatene eller attentatforsøkene vi har sett de siste årene «over dammen» har alle vært på folk innad i politikken. Dette er selvsagt fælt, men noe mer fair, da Trump, som det mest åpenbare eksempelet, avgjør menneskers liv og død over hele verden hver arbeidsdag fra Det hvite hus. Kirk var ikke politiker, og hans eneste våpen var hans ord. Som en som har brukt litt tid til å skrive om politikk offentlig, og som kjenner mange som gjør det både mer og bedre enn meg, har jeg vel en sterkere følelse av at det kunne vært en personlig venn som ble skutt.
Jeg er naturligvis ikke den første til å påpeke at mange på venstresiden har vist en slags glede over drapet. Disse er selvsagt mer på den ekstreme siden, men det som bekymrer meg, er hvor mange som, skjønt de tar avstand fra handlingen, bruker denne tiden på å svartmale Kirk. Nå er ikke jeg en som sier at man aldri skal snakke «ondt om de døde», men man skal kanskje ta seg i vare med å finne på ting om den døde, særlig etter et politisk attentat.
Jeg fikk selv tilsendt en liste over 22 ting Kirk skal ha sagt, med implikasjonen at dette var forferdelig. Det var en kombinasjon av påstander tatt ut av sin sammenheng, manglende anerkjennelse av at mange saker som venstresiden knytter til sitt bryst faktisk er kontroversielle, at andre moralske forutsetninger leder til andre konklusjoner, samt et par påstander som var genuint drøye. (Hvorvidt dette skiller seg fra andre aktører i politikken vet jeg ikke) Mange av tingene på listen er nettopp det som skiller høyresiden og venstresiden, så oppsummert mener de selvsagt at det at han var på høyresiden var problemet.
Alt dette viser at for store deler av venstresiden har linjene mellom venn/fiende blitt tegnet opp, og videre at oppfatningen om Charlie Kirk spredde «hat» er viktigere enn faren for eskalerende politisk vold i USA. (Unntatt er selvsagt folk som Cenk Uygur fra The Young Turks, som klart virket berørt av drapet, og ikke brukte anledningen til å slenge ut halvsannheter) Det er ikke fordi venstresiden er «onde» i en metafysisk forstand, men fordi vi har nådd, i deres eget syn, Carl Schmitts «Ausnahmezustand (unntakstilstand). Det er ikke lenger noe å hente for dem i samarbeid. Høyresiden må ta dette til etterretning.
Borgerkriger er forferdelige, og bør unngås for enhver pris. Men om politiske attentater blir møtt med et «dette er forferdelig, men…» er det kanskje lite som kan gjøres for å stoppe det. At det er venstresiden, riktignok tidvis hjulpet av kapitalen, som har dyttet samfunnet i denne retningen virker åpenbart. Alle de faste båndene i samfunnet blir undergravd av diverse «frigjøringsbevegelser»; masseinnvandring undergraver tilliten mellom borgerne ved å undergrave det kollektive «vi»; og alle som tar til motverge blir stemplet som «rasist», «misogyn» eller en variant av «-fob». Jeg mener ikke at venstresiden alltid gjorde galt i disse kampene, det er spørsmål som må vurderes hver for seg. Jeg ønsker bare å påpeke at venstresiden aldri har tatt ansvar for de forandringene den har skapt i vestlige samfunn.
Charlie Kirk var kanskje ikke en «mainstream konservativ» i ordets vanlige forstand, som Cornelia Kristiansen fra Dagsavisen mener er såpass viktig å poengtere. Men disse såkalte «mainstream»-skikkelsene har ikke gjort en veldig god jobb med faktisk konservering, gitt alle de progressive seirene de siste 50 årene. Så en kan jo forstå hvorfor høyresiden ser ut til å være i endring i dag. Men med sine handlinger viste Kirk at han fortsatt trodde på Amerikas liberale idealer, slik de ble formulert i Grunnloven, og dette i en tid da stadig færre på høyresiden fortsatt tror på disse idealene. Hva nå, når han er vekk?
Og om noen på venstresiden leser dette, hva ønsker dere av oss? Vi som ikke er overbevist om at de siste 50 årenes progressive endringer bare var gode, hva skal vi gjøre for at dere ikke skal se oss som deres fiender? Finnes det måter vi kan høre hverandres bekymringer ut? Og om det ikke er mulig, hvordan kan dere da fordømme oss for at vi ser dere som våre fiender?
Håkon D. Myhre
Foto: Gage Skidmore
Godt skrevet. Jeg stemmer til venstre, og ble rystet av drapet på Kirk. Uenig med han i mye, men beundret måten han debatterte på, og ville snakke med alle. Han var stort sett rolig, respektfull, og brukte ikke nedsettende kallenavn på de han snakket med.
SvarSlettAltså har deler av venstresiden mye å lære av det. Det vi trenger aller mest er å kunne snakke sammen, og virkelig lytte. Ikke ta alt ut av kontekst for å score billige poeng. Også er det viktig å skille sak og person, samt å skille sak fra andre som mener det samme (guilt by association). Begreper som koko- høyre og venstre, nazist etc. klarer vi oss uten. Vi står ved et veiskille, og venstresiden må være seg sitt ansvar bevisst. I tillegg til hovedstrømsmediene.
Tusen takk for kommentaren, setter pris på det. Jeg håper fortsatt dette er mulig, og i Norge er det kanskje sant. Men jeg frykter fremtiden.
Slett