Amorphis: Borderland

 

Amorphis

Borderland

Det er ingen hemmelighet at vi liker tungrock her i Würmstuggu-redaksjonen. For en uke siden leverte jeg en begeistret anmeldelse av Paradise Losts nye plate Ascension, og nå er det finske Amorphis som skal til pers. Deres nye album Borderland ble sluppet på fredag, og etter å ha hørt gjennom den noen ganger vil jeg si at jeg nå kjenner platen godt nok til å si noe fornuftig om den, i den grad en legmann som meg kan si noe fornuftig om musikk. 

Akkurat som Paradise Lost er Amorphis et band jeg begynte å lytte til med ikke ubetydelig entusiasme på begynnelsen av 1990-tallet. Da opererte de innenfor nogenlunde samme musikalske landskap. Tung, melodiøs death metal med moderat tempo og særpreg. Deres tre første album, «The Karelian Isthmus», «Tales From the Thousand Lakes» og «Elegy», viste et band som ikke var redde for å prøve nye ting, men deres musikalske eksperimenter fikk meg til å falle fra rundt årtusenskiftet. Albumene de har gitt ut det siste tiåret har imidlertid gjenoppvekket min begeistring for bandet. Dessverre Borderland en aldri så liten nedtur, i alle fall sammenlignet med Queen of Time (2018) og Halo (2022).

Platen holder jevn kvalitet, melodiene er utmerkede, og arrangementene er overdådige, akkurat som forventet. Det som mangler, er to ting: tyngde og variasjon. Litt for mange av komposisjonene holder samme tempo og bruker de samme musikalske virkemidlene. Dessuten er det en del gjenbruk. Flere av sangene er nesten som ekko av eldre låter. Jeg synes også Amorphis kunne tillatt seg å ta litt mer i og tilføre musikken mer «trøkk». Flere av låtene har et lett pop-preg som godt kunne vært balansert med tyngre riff og mer intensitet. Åpningssporet «The Circle», «Dancing Shadow» og «Light And Shadow» er  sett hver for seg, fine låter, men de er dessverre litt for like, spør du meg, særlig Esa Holopainens gitarspill. Men det er mye bra på platen også. «Bones» er en fin rocker med et typisk Amorphis-riff som godt kunne ha dukket opp på de første plateutgivelsene til bandet. På «Fog to Fog», «The Lantern» og tittelsporet viser bandet seg fra sin mer progressive side. Her får vi noen fine avbrekk fra 4/4-takten som preger de andre sangene, men jeg savner likevel noe som «vekker oppsikt», som det heter i Dagbladet. Det blir rett og slett litt kjedelig, sannsynligvis på grunn av manglende tyngde. «Tempest» er en slags powerballade som starter mykt, men stiger i intensitet mot slutten. Ellers blir det mye fengende, men ikke spesielt spennende musikk fra våre finske venner denne gangen. 

Det må nevnes at jeg bare har hørt gjennom platen en fire-fem ganger så langt, så det kan godt tenkes at jeg skifter mening etter hvert, men akkurat nå anser jeg Borderland som en litt skuffende utgivelse, selv om den inneholder mye fengende, velspilt og ikke minst oppløftende musikk som sikkert vil gi mange hardrockentusiaster rockefot.