Ascension
Paradise Lost
Nuclear Blast
Hei, og velkommen til doomstuggu. Her er det god stemning idag. Musikk er den mest emosjonelt manipulative av kunstartene. Derfor kan det vanskelig å uttale seg objektivt om musikk, i alle fall om man, som meg, verken har innsikt i musikkteori, eller erfaring som musiker. Faktum er at musikalske preferanser i stor grad formes av vilkårlige faktorer som tid, sted og omgangskrets. Dermed er minner og nostalgi mye av forklaringen på hvorfor man hører på akkurat den musikken man hører på. Jeg er nok ikke den eneste som primært lytter til musikk jeg ble introdusert for i ungdommen.
Hvilket bringer meg til Ascension, det nye albumet til det engelske hardrockbandet Paradise Lost som kom ut på fredag. Jeg likte det med en gang jeg hørte det, og alle påfølgende gjennomlyttinger har bare forsterket denne oppfatningen. Årsaken til den umiddelbare reaksjonen er selvfølgelig at jeg har mange gode minner gjennom flere tiår knyttet til bandets musikk, at jeg rett og slett føler meg hjemme i deres musikalske landskap. Altså en form for nostalgi. Jeg begynte å høre på Paradise Lost tidlig på 90-tallet, men falt av lasset da bandet begynte diverse musikalske eksperimenter fra slutten av 1990-årene. Stor var imidlertid gleden da bandet for ti år siden ga ut The Plague Within, der de gikk tilbake til sine røtter i death/doom-undergenren. Og der har de holdt seg på de påfølgende platene, senest på Obsidian fra 2020.
Skal jeg uttale meg bastant om Ascension, må jeg innrømme at den i skrivende stund er min favoritt blant de siste fire platene. Dette kan selvfølgelig skyldes at jeg har hørt mye på den det siste døgnet. Faktum er at jeg ikke kan peke en svak komposisjon. Alle er melodisk sterke. Det er særlig komponist Gregor Mackintoshs gitar som bærer melodiene. Gitarlinjene hans har alltid vært den mest gjenkjennelige faktoren i Paradise Losts musikk. Noen vil kanskje synes de mollstemte melodiene blir for ensformige i all sin tristesse, smaken er jo som baken. Jeg har imidlertid ingen problemer med det. En viss grad av forutsigbarhet er noe som, i hvert fall i mitt tilfelle, forsterker lystfølelsen i møte med musikken. Nick Holmes har sine begrensninger som vokalist, men han vet hvordan han skal få mest mulig ut av den stemmen han har. På denne platen benytter han tre moduser. brølevokal, ropevokal og en mer avslappet, ren vokal. Tempoet er stort sett lavt, men på en del av sangene er det lagt inn raskere partier. Dette, kombinert med de ulike vokalteknikkene og det rike tilfanget av riff, bidrar til at platen føles variert, til tross for all misèren i melodiene.
Skal jeg trekke frem et favorittspor akkurat nå, må det bli «Salvation». Dette er en skikkelig treg sak som er bygget rundt et grunnriff som er inspirert av Chopins sørgemarsj. Jeg liker også «Tyrants Serenade», men det kan jo skyldes at jeg har hørt den mer enn de andre sangene, i og med at den ble utgitt som singel for en tid siden. Ellers er både «Diluvium» og «Savage Days» utmerkede komposisjoner som fortjener å nevnes. Som sagt er det ingen direkte svake spor på Ascension, men noen av dem føles kanskje litt anonyme i dette selskapet. Det er vel ikke til å unngå når det står tolv sanger på menyen.
Alt i alt er dette et utmerket album som innfrir alle mine forventninger, og som jeg tror burde appellere til alle som likte Paradise Lost på 1990-tallet, eller folk som bare har lyst til å høre litt god doom metal av den sorten som handler mer om begravelser enn hasjrøyking, fremført av et erfarent, samkjørt band som vet hva de driver med. Ascension er nok en triumf for Paradise Lost. I alle fall i mine ører.
Kommentarer
Legg inn en kommentar