Gå til hovedinnhold

Doomstuggu


Vi har mottatt et brev fra to herrer som etter poststempelet å dømme synes å komme fra Oslo. Her er brevet:


Vi er to hvite, heteroseksuelle gubber som pusher 50 som leser Würmstuggu med stor interesse, selv om vi av og til blir sjokkert over innholdet på denne «bloggen». Vi har noen spørsmål til redaksjonen:

1. Hvilke pop/rock-album har dere hørt på i det siste?
2. Hva mener dere om det kommunale fritidstilbudet for ungdom på Oslos østkant?

Med vennlig hilsen
Torfinn Høegh og Lars Winding-Troell


Etter votering har Würmstuggu-redaksjonen vedtatt at det er redaktør Dalberg som får i oppdrag å besvare dette brevet. Her er svaret hans:

Den siste uken har jeg hørt meget på «Obsidian», den siste utgivelsen til det britiske tungrockbandet Paradise Lost. Dette er det tredje albumet siden «The Plague Within» fra 2015, albumet der disse ærverdige veteranene tok opp tråden fra sine tidlige, nokså sublime plateutgivelser og demonstrerte at de endelig hadde gjenfunnet sin sjel og avsluttet sin mangeårige ørkenvandring i all slags fjasemusikk. Personlig  synes jeg «Medusa» fra 2017 var hakket svakere enn forgjengeren, men nå har de nordengelske doomkongene altså kommet med en ny plate.

Etter en del gjennomhøringer, har platen fått et godt feste i min bevissthet, og at musikken her samsvarer godt med mine estetiske preferanser og behager mine sensibiliteter, er nå et ubestridt faktum. Dette er sofistikert doom med variasjon, bredde og finesse. Blytungt, melodiøst, dynamisk og fullt av flotte riff og melodilinjer som er fräsche, men likevel ligger godt innenfor det man kan forvente fra denne gjengen. De fleste komposisjonene holder et lavt tempo, men de har selvfølgelig også funnet plass til en litt mer uptempo, gothrock-preget crowdpleaser.

Gregor Mackintoshs umiskjennelige gitarspill er den fløyelskledde likbåren av bly som bærer platen, og Nick Holmes viser sin allsidighet som vokalist, med både grynt, brøl og ulike former for melodisk sang. Jeg har ikke satt meg inn i tekstene ennå, men jeg antar at de handler om tap, sorg, smerte og eksistensiell misere. Altså det vanlige.

Denne platen er faktisk fullt på høyde med de tidlige mesterverkene «Gothic» og «Shades of God». Ja, det er med en indre jubel jeg anbefaler dette platealbumet til alle som setter pris på hård, gitarbasert kvalitetsmusikk. Så ta en tur til nærmeste platebar og plukk opp «Obsidian». Du vil neppe angre. Beste spor: «Fall From Grace»

Jeg har også hørt en del på det norske doom-bandet Bismarck. Det er særlig debutalbumet «Urkraft» fra 2018 som har imponert meg, selv om den ferske «Oneiromancer» også har meget ved seg. Bismarck spiller massiv, storslått doom med lange komposisjoner preget av mektige og suggererende riff som hvisker deg mykt i høret: «Bli med på doomen!».

Forøvrig bør det kommunale fritidstilbudet til ungdommer på Oslos østkant oppgraderes. Mange masseslagsmål, ransbølger og generelle voldshandlinger kunne åpenbart vært unngått om ungdommen hadde hatt en fritidsklubb å gå til. Inntil videre gir vi rasisme og nyliberalisme skylden for bystyrets prioriteringer.

Med vennlig hilsen
Würmstuggu-redaksjonen v. redaktør Dalberg

Kommentarer

  1. God ettermiddag hvordan har du det? Jeg er brasiliansk og leter etter nye følgere til bloggen min. Jeg kan følge deg også. Nye venner er også velkomne.

    https://viagenspelobrasilerio.blogspot.com/?m=1

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et