Gå til hovedinnhold

Sjå, mor! Skjorta hans er jo gul!


Tex Willer: Teton Pass
Egmont, 2020

«Teton Pass» av Mauro Boselli og Aldonso Font
«Vokt deg for ulven!» av Antonio Serra og Patrizia Mandanici
«En felle for Kit» av Moreno Burattini og Raffaele Della Monica
«Morderens stemme» av Fabrizio Accatino og Giorgio Trevisan
«Den siste mimbreno» av Majo


Det er en ny Tex Willer-bok i farver ute. Denne har fem historier av ymse kvalitet. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre de foreliggende historienes objektive kvaliteter.

Først ute er Mauro Boselli og Alfonso Fonts «Teton Pass». I denne historien er det Kit Carson som har hovedrollen. Historien er fin, den, i all sin enkelhet. Handlingen utspiller seg i Jackson Hole, Wyoming, der Kit er nødt til å beskytte enken etter en myrdet sheriff mot noen banditter som er ute etter å kvitte seg med brysomme vitner. I denne fortellingen bygges spenningen opp over nokså lang tid -det blir sågar plass til litt romantikk - før vi får en forrykende shootout til slutt. Artig å se Carson i det romantiske hjørnet - men, «gamle kamel», denne kvinnen er altfor ung for deg!

«Vokt dem for ulven» er en ordløs historie av Antonio Serra og Patrizia Mandanici der Tex jakter på en banditt i villmarken og får nærkontakt med flere dyr. En rørende liten fortelling med habile, men uspektakulære tegninger. Selv om det ikke er noe tekst, er det ikke noe problem å følge historien.

«En felle for Kit» av Moreno Burattini og Raffaele Della Monica er en finfin actionfortelling der Kit Willer må hamle opp med noen sadistiske tyskere i Arizona. Historien er enkel og brutal, men godt fortalt og den avsluttende actionsekvensen er oppfinnsom og underholdende. Flotte tegninger med fine, lyse farver.

«Morderens stemme» av Fabrizio Accatino og Giorgio Trevisan er en slags detektivfortelling der Tex etterforsker en massakre på en diligence. Dessverre er de skisseaktige, formløse tegningene forferdelige. Den allestedsnærværende skjødesløse skraveringen kunne muligens hatt en funksjon om historien hadde vært trykt i sort-hvitt, men med farver, som dertil er mørke, blir det smør på flesk. Historien er OK, men litt uforløst, og de tre siste sidene er helt unødvendige. Som jeg nevnte i min forrige Tex-omtale er det påfallende hvor brutale Tex og Co er i sitt virke som lovens håndhevere. Man merker også at historiene blir ganske repetitive i dette kortformatet. Forfatterne får ikke plass til å uvikle troverdige karakterer og situasjoner, som i de vanlige, lange historiene. 

Men så kommer vi til rosinen i pølsa. «Den siste mimbreno» av Majo er en bittersøt fortelling om integritet og desperasjon i møte med en stadig mer omgripende statsmakt i den avsluttende fasen av indianerkrigene i det sørvestlige USA. Vi møter den stolte, frihetselskende mimbreno-høvdingen Masta som nekter å la seg innhente av Den nye tid, og motsetter seg myndighetenes press om å plassere stammen i reservat. Masta går ganske drastisk til verks for å beholde friheten, og som representanter for statsmakten får Tex og Kit i oppdrag å innhente Masta og hans krigere. Som man skjønner, er det dette en moralsk ambivalent fortelling om et sørgelig kapittel i amerikansk historie. Majo, som både har skrevet og tegnet historien, lar Tex og Kit få mer av en observatørrolle enn de har i de andre historiene i denne boken, og det må jo sies å være et godt valg i en historie som dette. 

Forøvrig må jeg innrømme at jeg foretrekker det vanlige måneds-Tex.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib