Gå til hovedinnhold

Sjå, mor! Skjorta hans er jo gul!


Tex Willer: Teton Pass
Egmont, 2020

«Teton Pass» av Mauro Boselli og Aldonso Font
«Vokt deg for ulven!» av Antonio Serra og Patrizia Mandanici
«En felle for Kit» av Moreno Burattini og Raffaele Della Monica
«Morderens stemme» av Fabrizio Accatino og Giorgio Trevisan
«Den siste mimbreno» av Majo


Det er en ny Tex Willer-bok i farver ute. Denne har fem historier av ymse kvalitet. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre de foreliggende historienes objektive kvaliteter.

Først ute er Mauro Boselli og Alfonso Fonts «Teton Pass». I denne historien er det Kit Carson som har hovedrollen. Historien er fin, den, i all sin enkelhet. Handlingen utspiller seg i Jackson Hole, Wyoming, der Kit er nødt til å beskytte enken etter en myrdet sheriff mot noen banditter som er ute etter å kvitte seg med brysomme vitner. I denne fortellingen bygges spenningen opp over nokså lang tid -det blir sågar plass til litt romantikk - før vi får en forrykende shootout til slutt. Artig å se Carson i det romantiske hjørnet - men, «gamle kamel», denne kvinnen er altfor ung for deg!

«Vokt dem for ulven» er en ordløs historie av Antonio Serra og Patrizia Mandanici der Tex jakter på en banditt i villmarken og får nærkontakt med flere dyr. En rørende liten fortelling med habile, men uspektakulære tegninger. Selv om det ikke er noe tekst, er det ikke noe problem å følge historien.

«En felle for Kit» av Moreno Burattini og Raffaele Della Monica er en finfin actionfortelling der Kit Willer må hamle opp med noen sadistiske tyskere i Arizona. Historien er enkel og brutal, men godt fortalt og den avsluttende actionsekvensen er oppfinnsom og underholdende. Flotte tegninger med fine, lyse farver.

«Morderens stemme» av Fabrizio Accatino og Giorgio Trevisan er en slags detektivfortelling der Tex etterforsker en massakre på en diligence. Dessverre er de skisseaktige, formløse tegningene forferdelige. Den allestedsnærværende skjødesløse skraveringen kunne muligens hatt en funksjon om historien hadde vært trykt i sort-hvitt, men med farver, som dertil er mørke, blir det smør på flesk. Historien er OK, men litt uforløst, og de tre siste sidene er helt unødvendige. Som jeg nevnte i min forrige Tex-omtale er det påfallende hvor brutale Tex og Co er i sitt virke som lovens håndhevere. Man merker også at historiene blir ganske repetitive i dette kortformatet. Forfatterne får ikke plass til å uvikle troverdige karakterer og situasjoner, som i de vanlige, lange historiene. 

Men så kommer vi til rosinen i pølsa. «Den siste mimbreno» av Majo er en bittersøt fortelling om integritet og desperasjon i møte med en stadig mer omgripende statsmakt i den avsluttende fasen av indianerkrigene i det sørvestlige USA. Vi møter den stolte, frihetselskende mimbreno-høvdingen Masta som nekter å la seg innhente av Den nye tid, og motsetter seg myndighetenes press om å plassere stammen i reservat. Masta går ganske drastisk til verks for å beholde friheten, og som representanter for statsmakten får Tex og Kit i oppdrag å innhente Masta og hans krigere. Som man skjønner, er det dette en moralsk ambivalent fortelling om et sørgelig kapittel i amerikansk historie. Majo, som både har skrevet og tegnet historien, lar Tex og Kit få mer av en observatørrolle enn de har i de andre historiene i denne boken, og det må jo sies å være et godt valg i en historie som dette. 

Forøvrig må jeg innrømme at jeg foretrekker det vanlige måneds-Tex.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H