Tex Willer nr. 666
«Makuas hevn» av Pasquale Ruju og Alfonso Font
Egmont, 2020
Da har jeg lest avslutningen av historien som begynte i forrige nummer. Siden sist har jeg lest meg opp på hovedpersonen Makua, som også var hovedpersonen i en historie fra 2013 (som jeg vil komme tilbake til i en senere bloggpost), og det har farvet min lesning av «Makuas hevn» en hel del. I anmeldelsen av den første delen profeterte jeg hevn og blodsutgydelser, og (SPOILER ALERT!) det får vi nok av her, men ikke helt på den måten jeg tenkte meg. Ikke det at det er Pasquale Ruju byr på noe enestående eller revolusjonerende med hensyn til genre eller narrativ struktur, men handlingen føles fräsch, og historien fungerer bra, selv om den helt sikkert er flere hakk for voldelig for mange potensielle lesere. For det er virkelig høy bodycount her.
Som vanlig er Tex og Kit lite mer enn pappfigurer uten psykologisk dybde og med nærmest overmenneskelige egenskaper både når det gjelder våpenbruk, nærkamp og de mer kognitive sidene ved kriminalitetsbekjempelse. Men Makua, den egentlige hovedpersonen i denne fortellingen, er en ganske kompleks skikkelse. Som mestis står han i en mellomposisjon mellom flere kulturer, utstøtt av apasjene og ambivalent til det meksikanske og amerikanske samfunnet. I denne historien spiller han rollen som Hevneren. Han bærer på et sinne og et indre mørke som manifesteres gjennom aggresjon og fanatisk besluttsomhet, men han er også en mild sjel som mest av alt søker forsoning. Han har en fortid og gjort feil før, men han har gjort opp for seg, og disse feiltrinnene danner forutsetningen for helterollen han spiller her.
Skurken, mescalero-bandelederen Mateo, derimot, blir for grunn for min smak. Vi får vite om mer om hans ambisjoner, og de er i seg selv er plausible nok, men noen egentlig motivasjon blir vi aldri gjort kjent med. Han er maktsyk, kynisk, egenrådig og villig til å gå over lik for å nå sine mål. Men hvorfor ble han slik? Det er fullt ut forståelig at en representant for de innfødte motsetter seg en kolonialistisk bosetningspolitikk som den De forente stater bedrev på denne tiden, men det er mangelen på respekt for menneskeliv, også indianske, som utgjør kjernen i skurkerollen hans. Og i en historie på godt over 200 sider synes jeg vi godt kan tilgodeses med et aldri så lite innblikk i hvordan eller hvorfor han ble slik. Det samme gjelder for så vidt den andre hovedskurken, Black Claw, som er enda enklere skildret.
Tegningene til Alfonso Font er, som nevnt i forrige anmeldelse, fremragende. Tex Willer er en serie med jevnt over svært høy kvalitet på tegningene, men Font er i en klasse for seg. Her har vi mesterlig koreograferte actionsekvenser, treningsmontasjer, og virtuost utførte figurtegninger i et overbevisende landskap typisk for det amerikansk-meksikanske grenseområdet. Dessverre er det en av hans spesialiteter han ikke får anledning til å tegne i denne historien: damer. Mens det i forrige nummer var hele to kvinner som ble viet nærbilder og replikker, dukker de eneste kvinnene i denne episoden opp som bakgrunnsfigurer i et par bilder. OK, Tex er ikke akkurat noen Morgan Kane, som nedlegger damer i ett sett, og Kit Carsons eskapader som «skjørtejeger», ser ut til å tilhøre fortiden, men litt «fan service» i form av noen veldreide kvinner bør man vel kunne forvente av en tegneserie for herrer, eller hva? Nuvel, det var bare en ettertanke etter å ha lest dette ene avsnittet, av denne historien, som forøvrig er både velskrevet, intens og spennende (og det er jo tross alt en kvinnes død som er motivasjonen bak Makuas hevn.)
Jeg regner med at jeg kommer til å fortsette å skrive om Tex i tiden fremover, men jeg lurer litt på om jeg skal prøve å vente med anmeldelse til hele historien er ferdig. Det ser ut som neste historie går over to deler, så da blir det muligens ikke noen anmeldelse av ny Tex før om et par måneder. Men før den tid blir det retro-Tex i Würmstuggu. Vi må jo se nærmere på Ruju og Fonts første historie om Makua fra 2013. Coming soon!
Omslagsillustrasjon: Claudio Villa
Bra omtale, kunnskapsrik som alltid. Jeg vil foretrekke å lese omtale av hele historien, dvs. to hefter. Jeg kjøper ikke Tex fast og ønsker en 'heads up' dersom noe helt eksepsjonelt skulle komme med ponniekspressen. Siste langserie jeg kjøpte var Maestro, 5 nummer. Den står som en påle.
SvarSlettOg da er det en ulempe å vente med å anmelde en hel historie. Hvis man ikke kjøper Tex fast, så kan det bli vanskelig å kjøpe forrige nummer. Det var ihvertfall det tidligere, nå kan man muligens skaffe seg dette på serie.no.
Slett