Gå til hovedinnhold

Tex 666: Herreselskap med kuler og krutt


Tex Willer nr. 666
«Makuas hevn» av Pasquale Ruju og Alfonso Font
Egmont, 2020

Da har jeg lest avslutningen av historien som begynte i forrige nummer. Siden sist har jeg lest meg opp på hovedpersonen Makua, som også var hovedpersonen i en historie fra 2013 (som jeg vil komme tilbake til i en senere bloggpost), og det har farvet min lesning av «Makuas hevn» en hel del. I anmeldelsen av den første delen profeterte jeg hevn og blodsutgydelser, og (SPOILER ALERT!) det får vi nok av her, men ikke helt på den måten jeg tenkte meg. Ikke det at det er Pasquale Ruju byr på noe enestående eller revolusjonerende med hensyn til genre eller narrativ struktur, men handlingen føles fräsch, og historien fungerer bra, selv om den helt sikkert er flere hakk for voldelig for mange potensielle lesere. For det er virkelig høy bodycount her. 

Som vanlig er Tex og Kit lite mer enn pappfigurer uten psykologisk dybde og med nærmest overmenneskelige egenskaper både når det gjelder våpenbruk, nærkamp og de mer kognitive sidene ved kriminalitetsbekjempelse. Men Makua, den egentlige hovedpersonen i denne fortellingen, er en ganske kompleks skikkelse. Som mestis står han i en mellomposisjon mellom flere kulturer, utstøtt av apasjene og ambivalent til det meksikanske og amerikanske samfunnet. I denne historien spiller han rollen som Hevneren. Han bærer på et sinne og et indre mørke som manifesteres gjennom aggresjon og fanatisk besluttsomhet, men han er også en mild sjel som mest av alt søker forsoning. Han har en fortid og gjort feil før, men han har gjort opp for seg, og disse feiltrinnene danner forutsetningen for helterollen han spiller her.

Skurken, mescalero-bandelederen Mateo, derimot, blir for grunn for min smak. Vi får vite om mer om hans ambisjoner, og de er i seg selv er plausible nok, men noen egentlig motivasjon blir vi aldri gjort kjent med. Han er maktsyk, kynisk, egenrådig og villig til å gå over lik for å nå sine mål. Men hvorfor ble han slik? Det er fullt ut forståelig at en representant for de innfødte motsetter seg en kolonialistisk bosetningspolitikk som den De forente stater bedrev på denne tiden, men det er mangelen på respekt for menneskeliv, også indianske, som utgjør kjernen i skurkerollen hans. Og i en historie på godt over 200 sider synes jeg vi godt kan tilgodeses med et aldri så lite innblikk i hvordan eller hvorfor han ble slik. Det samme gjelder for så vidt den andre hovedskurken, Black Claw, som er enda enklere skildret.


Tegningene til Alfonso Font er, som nevnt i forrige anmeldelse, fremragende. Tex Willer er en serie med jevnt over svært høy kvalitet på tegningene, men Font er i en klasse for seg. Her har vi mesterlig koreograferte actionsekvenser, treningsmontasjer, og virtuost utførte figurtegninger i et overbevisende landskap typisk for det amerikansk-meksikanske grenseområdet. Dessverre er det en av hans spesialiteter han ikke får anledning til å tegne i denne historien: damer. Mens det i forrige nummer var hele to kvinner som ble viet nærbilder og replikker, dukker de eneste kvinnene i denne episoden opp som bakgrunnsfigurer i et par bilder. OK, Tex er ikke akkurat noen Morgan Kane, som nedlegger damer i ett sett, og Kit Carsons eskapader som «skjørtejeger», ser ut til å tilhøre fortiden, men litt «fan service» i form av noen veldreide kvinner bør man vel kunne forvente av en tegneserie for herrer, eller hva? Nuvel, det var bare en ettertanke etter å ha lest dette ene avsnittet, av denne historien, som forøvrig er både velskrevet, intens og spennende (og det er jo tross alt en kvinnes død som er motivasjonen bak Makuas hevn.)

Jeg regner med at jeg kommer til å fortsette å skrive om Tex i tiden fremover, men jeg lurer litt på om jeg skal prøve å vente med    anmeldelse til hele historien er ferdig. Det ser ut som neste historie går over to deler, så da blir det muligens ikke noen anmeldelse av ny Tex før om et par måneder. Men før den tid blir det retro-Tex i Würmstuggu. Vi må jo se nærmere på Ruju og Fonts første historie om Makua fra 2013. Coming soon!

Omslagsillustrasjon: Claudio Villa

Kommentarer

  1. Bra omtale, kunnskapsrik som alltid. Jeg vil foretrekke å lese omtale av hele historien, dvs. to hefter. Jeg kjøper ikke Tex fast og ønsker en 'heads up' dersom noe helt eksepsjonelt skulle komme med ponniekspressen. Siste langserie jeg kjøpte var Maestro, 5 nummer. Den står som en påle.

    SvarSlett
    Svar
    1. Og da er det en ulempe å vente med å anmelde en hel historie. Hvis man ikke kjøper Tex fast, så kan det bli vanskelig å kjøpe forrige nummer. Det var ihvertfall det tidligere, nå kan man muligens skaffe seg dette på serie.no.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib