Oxiplegatz: Worlds and Worlds

Dette brevet dukka opp i postkassa vår for ei tid sidan:

Kjære Würmstuggu

Det siste året har jeg begynt å interessere meg for nettpublikasjoner som tilfredsstiller mine moderate behov. Denne «bloggen» inneholder mye schpaa content. Kunne dere skrevet litt mer om musikk? Det jeg ønsker aller mest, er en anmeldelse av Oxiplegatz’ album «Worlds and Worlds» fra 1996.

Med vennlig hilsen

Mann (44)

Østlandet

Kjære Mann (44)

Takk for brev. Sjølvsagt kan me skrive nokre setningar om «Worlds and Worlds». Oxiplegatz er Alf Svenssons soloprosjekt som ga ut tre plater på 1990-talet. Svensson har bakgrunn frå det populære death metal-bandet At the Gates, der han spelte gitar. Oxiplegatz er litt vanskeleg å plassere sjangermessig, for musikken er ganske eklektisk, ja, eigentleg lyt ein vel seie bisarr, men grunnstammen er black metal; elles finst det element frå både death metal, symforock, prog og jazz her. Ja, det er vel dette dei kallar avant garde metal.

Ut frå songtitlane verkar det som dette er eit konseptalbum som fortel ei science fiction-historie om ein slags konflikt mellom jordbuarar og romvesen og om konsekvensane av denne konflikten. Låtstrukturane er ganske komplekse, og det er mykje variasjon heile vegen, med relativt korte parti som avløyser kvarandre. Plata byrjar ganske hardt og snøgt, men roar seg noko ned etter kvart. Sjølv om det er eit konseptalbum, har eg ikkje lagt merke til noko gjennomgåande musikalsk leitmotif. Melodiane, som stundom er ganske flotte, vert bore av gitarar og synth (som vanlegvis er innstilt på messingblåsar eller strykarlyd og læt ganske billeg) når vokalen går i brek og brøl-modus, men det er også mange parti med rein, melodiøs vokal, der noko vert synge ned ein ganske operatisk barytonrøyst, og noko kjem frå ei flott kvinnestemme.

Plata inneheld mange artige musikalske sprell, men lydmessig vert det litt monotont, med den same gitar/synth-komboen dronande heile tida. Dessutan læt det som sagt litt billeg. Litt meir bruk av «ekte» instrument (eller kan hende ein dyrare synthesizer) og meir variert gitarlyd kunne sikkert ha løfta plata nokre hakk. Og kor er gitarsoloane?

Alt i alt eit interessant eksperiment der ideane er meir imponerande enn gjennomføringa.

Elles kan me ikkje love meir musikkstoff.

Helsing

Würmstuggu-redaksjonen

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet: «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Les mer

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen? Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Les mer

Når #metoo dreper

Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer. I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...

Les mer

Würmstuggu

Søk i denne bloggen