Würmstuggu

  Kvinner som hater menn Sumaya Jirde Ali Minotenk, 2017 Vi har tidligere anmeldt Sumaya Jirde Alis diktsamlinger Melanin hvitere enn blekemiddel (2018) og Når jeg ser havet, slokner lyset (2021). Hva er vel da mer naturlig enn å ta en titt på hennes første diktsamling? Boken, som har den ikke spesielt originale tittelen Kvinner som hater menn, ble utgitt i 2017 av den statsfinansierte organisasjonen Minotenk, hvis formål er å «definere problemstillinger og utfordringer som gjelder minoriteter i Norge, og for å fremme politiske og praktiske løsninger».  Både i form og tematikk er boken ganske lik Alis senere diktsamlinger. Det lyriske subjektet er en rasebevisst ung kvinne fra Somalia som lever i eksil i Norge. Hun er strengt religiøs, bruker hijab og faster. Hun kjenner på sterke følelser som ofte er ambivalente, både overfor menn og de seksuelle fristelsene de representerer, hjemlandet og diasporamiljøet, og selvfølgelig det gjennomrasistiske norske samfunnet.  No...

  I dag fant vi dette interessante brevet fra ei ambisiøs studine fra Innlandet i postkassa vår. Vi mener det tar opp et så aktuelt tema at det er verdt å publisere det her.  Kjære Würmstuggu Jeg har den siste tiden syslet med tanken på å gjøre karriere som profesjonelt offer. På den måten tror jeg jeg kan gjøre en innsats for samfunnets undertrykte og samtidig tilfredsstille mitt behov for oppmerksomhet. Dessuten bærer jeg på mye aggresjon som trenger å få utløp. Jeg har ennå ikke helt bestemt meg for hva som skal danne basisen for min offerrolle. Det er jo så mye å velge mellom: rasisme, kjønn, religion, seksuell legning, gender identity, psykisk helse osv. Kanskje en kombinasjon? Det kan være en fordel å ha mye å spille på. Men det jeg må få avklart først er: Bør jeg forsøke å opparbeide meg en slags kjendisstatus før jeg lanserer meg som offer, eller bør jeg heller prøve å bygge en kjendisstatus på offerrollen? Håper på svar! Med vennlig hilsen Maiken Svenning-Mohammadi (h...

  Hei, og vel møtt til Würmstuggu. Husker du for et års tid siden da vi snakket om Sumaya Jirde Alis siste diktsamling Når jeg ser havet, slokner lyset ? Idag har vi funnet frem en bok hun skrev for flere år siden, nemlig Melanin hvitere enn blekemiddel  fra 2018. Det er denne vi skal snakke om her.  Hva er «melanin», spør du kanskje? Jo, melanin er et slags farvestoff, eller pigment, som det også kalles, som finnes i huden. Det er melanin som avgjør hva slags hudfarve mennesker får. Og dette med hudfarve og rase er veldig, veldig viktig for Sumaya.  Når hun har gitt boken tittelen «Melanin hvitere enn blekemiddel», bruker hun et litterært virkemiddel som heter «kontrast». Det betyr at man bruker et begrepspar som står i et slags motsetningsforhold til hverandre. Dette virkemiddelet kan skape enn pussig og overraskende effekt. Men hvorfor bruker hun ordet «blekemiddel»? Sumaya, som kommer fra et land i Afrika som heter Somalia, er glad i å bruke ordet «blendahvit» n...

  Vi fortsetter vår lesning av nyere norsk lyrikk. Faste lesere vil huske at jeg i det siste har tatt for meg bøker av Jan Jakob Tønseth ( her og her ) og Hans Petter Blad ( her  og her ) de siste ukene. Og tidligere i sommer skrev jeg om Jon Fosse og Dan Andersen . Nå er turen kommet til to unge poeter jeg ikke har noe forhold til fra før, i alle fall ikke som poeter, men som nylig har gitt ut bøker, og dermed bidratt til at de offentlige bibliotekene har kunnet fylle sine dikthyller med nytt materiale. Vi kan begynne med Casper André Lugg . Sted for løpende hjerte er visst Luggs syvende bok. Det er en samling med fem distinkte deler. Den første, «Dike», består av korte dikt med som skildrer et maritimt landskap fylt med bevegelse og lyd, der et vagt, kjønnsløst lyrisk jeg gjør greiene sine, altså observerer og gjør seg noen minimalistiske tanker. Ganske uinteressant, spør du meg, men vent: ALLE DIKTENE ER SKREVET MED VERSALER, og ikke nok med det, alle linjene er like l...