Trøbbel i tårnet

 

BOKANMELDELSE AV ESPEN DALBERG

Kruttårnet 

Jens Bjørneboe

Gyldendal, 1969

Kruttårnet er bok to i trilogien Bestialitetens historie av Jens Bjørneboe. Bøkene utkom i årene 1966–1972 og representerte en mørk dreining i Bjørneboes forfatterskap.

De første bøkene hans var en form for tendensromaner der han tok for seg saker som skolevesenet (Jonas), fengselsvesenet (Den onde hyrde) og rettsoppgjøret etter krigen (Under en hårdere himmel). Kruttårnet er ikke en tendensroman, men Bjørneboe har likevel sterke meninger om mangt og meget i denne boken også.

Undertegnede har ikke lest denne boken siden han var ung mann på midten av 90-tallet, og den gang gjorde sen stort inntrykk. Derfor var spenningen stor for om den fremdeles holdt mål.

Bokas rammefortelling foregår på en mentalinstitusjon i Frankrike. Historiens forteller er vaktmester ved institusjonen, selv om mesteparten av arbeidsdagen tilsynelatende går med til å slarve med innsatte og ansatte, drikke vin og spise ost og brød. 

Mentalinstitusjonen har spesialisert seg på seksualmordere, men vi hører lite om behandlingsmetodene som brukes.

En kveld blir en av de innsatte funnet hengt i hagen. Alle antar at det er selvmord, men det viser seg snart at nakken var knekt før hengingen fant sted. Altså er det snakk om et drap. Etter litt utpressing og om og men gjenopprettes harmonien på sykehuset. Dette er den egentlig ganske slappe rammefortellingen i boka.

Selve historien er skrevet for å legge til rette for bokas egentlige hovedhandling.Den eneste behandlingsmetoden som nevnes i boken er foredrag i sykehusets samlingssal, og det er tre slike foredrag som utgjør bokas egentlige handling. Det første foredraget dreier seg om hekseprosessene i Europa. Vaktmesteren doserer på ironisk vis om hvordan hekseprosessene ble rettferdiggjort av kirken, hvordan heksene ble avhørt, hvordan de ble avrettet, og omfanget av hekseprosessene.

Det andre foredraget blir holdt av Lacroix, en innsatt som er tidligere bøddel. Han forteller om bøddelens vanskelige arbeidskår – det hele med den samme ironiske distansen som i forrige foredrag. Han tar for seg utfordringene med eksekusjonspelotonger, henging, halshugging og den elektriske stol. Alt krydret med billedlige skildringer av hva som kan gå galt under en henrettelse.

Det siste foredraget holdes av overlegen Lefèvre. Han tar for seg kirken som maktinstitusjon og går hardt ut over de store kirkefedrene, som alle får sitt pass påskrevet.

Galehuset hvor handlingen utspiller seg, er et slags mikrokosmos som speiler verden slik Bjørneboe ser den. Alle er gale på hver sin måte. Alle karakterene vi møter er også særdeles taleføre og skarpsindige i sine misantropiske analyser. Boken hadde nok vakt oppsikt i dag også. Opptil flere av hovedkarakterene beskrives som «pederaster» og «sodomitter» uten at dette på noen som helst måte problematiseres i boken.

Så tilbake til spørsmålet: Holder boka fremdeles mål? Tidvis gjør den det. Prosaen er utmerket. Språket er holdt i en, selv til sekstitallet å være, lettere arkaisk tone. Bjørneboe behersker riksmålet til fingerspissene. Men det er lite nyanser i boken. Man får ikke akkurat nye innsikter. Bjørneboe slår leseren i hodet med slegge, og det er lite rom for nyanser og tvisyn.

Men alt i alt er det en bok enhver ung mann og kvinne bør lese. Og vi som har rundet middagshøyden kan godt lese den en gang til, vi også.