Würmstuggus utenlandskorrespondent, Fjodor Larsson, har vært ute og reist igjen, denne gang til det fjerne Eiopia, Afrikas eldste stat. Det betyr nok en reiseberetning som trolig vil begeistre Würmstuggus lesere. Dette er tredje del i en serie om Larssons reise til Etiopia i februar. God fornøyelse! (Del 1 kan leses her, og del 2 kan leses her.)
Dette var min andre tur til Øst-Afrika, men første gang jeg virkelig gikk inn i slum-områdene, og bodde der.Ikke bare kjørte forbi eller så på folk fra hotell-terrasser med utsikt over bølgeblikk-takene.
Addis slipper deg aldri helt løs. I slummen rundt Mercato og de støvete sidegatene dukket de opp hele tiden – studiner, unge kvinner med billige plastvesker og raske blikk. Noen prøvde å selge sex, andre sexleketøy og noen tilbød bare selskap. En av dem satte seg ved siden av meg på en plaststol uten å spørre. Hun lo av de store leggene mine, tok rundt dem med begge hendene og begynte å “måle” dem mens venninnene hennes hylte av latter. "Aster, football legs!" ropte hun. Jeg måtte rette på dem, men det var vanskelig å forklare "speed-skating-legs". Så kom salget. Erotiske pornofilmer på mobilen. Erotiske massasjer. Erotiske løfter. Alt pakket inn i den samme blandingen av humor og desperasjon.
Det mest absurde var hvordan prostituerte sto rett utenfor slum-apotekene. Ikke de moderne apotekene med hvite skilt og aircondition, men de små mørke hullene i veggen med støvete hyller og håndskrevne prislapper. De visste nøyaktig hvem som kom ut med Viagra i lomma. Kundene trengte knapt å se opp før noen allerede gikk ved siden av dem og forhandlet pris lavmælt mens minibussene tutet rundt dem.
Alt hang sammen der nede. Økonomien, kroppen, medisinen, overlevelsen.
Den siste kvelden i Addis ble hard.
Jeg spiste på et skittent lite sted nær stedet hvor bilen skulle hente meg senere på natten. Ingen meny. Bare ris, injera, seigt kjøtt og sterk saus servert under et blinkende lysstoffrør mens regnet gjorde gatene til gjørmete elver utenfor. Folk røykte tettpakket rundt meg. TV-en i hjørnet viste italiensk fotball med dårlig signal. Jeg var utslitt. Skitten, brisen. Egentlig ferdig med hele kontinentet.
Så startet kjøreturen til flyplassen.
Veien var humpete som om asfalten hadde vært bombet. Lastebiler uten lys. Eselkjerrer midt i natten. Folk (I hovedsak sudanesiske og somaliske flyktninger, med fare for å bli angrepet av hyenene som lusker inn til byen kvelds og nattestid for å skaffe seg mat) sov langs veikanten under tepper mens Addis glitret svakt i høyden bak oss. Sjåføren bannet over trafikken og kineserne om hverandre.
For det er umulig å ikke merke hvem som bygger det nye Etiopia.
Flyplassen føltes allerede halvt overtatt – kinesiske skilt, kinesiske entreprenører, kinesiske butikker, kinesisk logistikk. Til og med maten i transittområdet føltes som en forsmak på Asia: nudler, ris, oljeglinsende kjøtt og plastbrett under skarpt hvitt lys. Afrika gled sakte over i noe annet. Kanskje var det perfekt.
For dette var egentlig bare oppvarmingen.
Neste stopp blir Indonesia og Øst-Timor. Og jeg sier takk for nå til et av verdens fattigste land; Etiopia.
Og hjemreisen? Den var brutal.
Tolv timer. Addis til Stockholm, så videre. Tørr flyluft, stive bein, folk som snorket med åpne munner. Men ved siden av meg satt en svenske som gjorde hele turen til et seminar om Øst-Afrika. En eldre fyr med slitte reisesko og stemmen til en mann som hadde sett alt.
Han bodde i Uganda nå, jobbet med bistand og logistikk, men som barn hadde han levd i Etiopia med misjonærforeldrene sine under sultkatastrofen på 80-tallet. Han beskrev liklukten i enkelte områder. Sovjetiske fly. Hjelpekonvoier. Regnet som aldri kom. Hvordan Addis hadde forandret seg fra marxistisk gråhet til en aggressiv, kaotisk byggeplass finansiert av Kina.
Han snakket i time etter time uten å gå tom.
Om grensekriger. Om kaffe. Om stammer. Om korrupsjon. Om prostituerte i Kampala, om Al Shabab. Om hvorfor Djibouti betyr mer enn folk tror. Om hvordan hele regionen er i ferd med å bli kjøpt opp havn for havn, jernbane for jernbane.
Jeg halvsov mens motorene drønnet over Sahara og Middelhavet, og tenkte at han sikkert hadde rett i alt.
Da vi landet i Stockholm var kroppen min ødelagt, klærne luktet røyk og støv fra Addis, og hodet føltes fortsatt som en humpete etiopisk vei.
Men én tanke satt igjen: Jeg er ikke ferdig med Øst-Afrika.
Tekst og foto: Fjodor Larsson
Kommentarer
Legg inn en kommentar