Seid og tid

 

BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE

Jeg sank

Vidar Sundstøl

Tiden, 2021

Jeg sank av Vidar Sundstøl er den første romanen av denne forfatteren jeg har lest. Boken kom ut i 2021, og er en vanskelig bok å plassere, selv om den har sjangertrekk både fra magisk realisme og mer rett frem fantastisk litteratur. Sundstøl er mest kjent som en krimforfatter, men har de siste årene beveget seg bort fra genren.

Jeg sank handler om en forfatter ved navn Eddy Kromvik som strever med en ny bok. For en tidligere roman har han vunnet en (uspesifisert) prestisjetung litterær pris, men Eddy har blitt i økende grad glemt av samtiden. Boken Eddy jobber med, handler om et bilde fra praktutgaven av Snorre, malt av Halvdan Egedius på 1890-tallet. Bildet viser seidmennene på Skratteskjær, som ble bundet fast for å vente på høyvannet av Olav Tryggvason, da deres egne ritualer snudde seg mot dem, og de ble tatt av Olavs menn. På grunn av sin fascinasjon for bildet har Eddy dratt til Karmøy, der hendelsen fant sted, og satt seg opp i en hytte der han skal fullføre romanen. Denne skal handle om en forfatter som skal skrive roman om bildet av seidmennene.

I bokens første del tenker Eddy mye på et innbilt rivaleri med en berømt norsk forfatter (Ikke navngitt, bare kalt «Kanonen») som skriver om klima. Eddys interesser er mot det geografisk stedsbundne og evighetsorienterte, noe som ved hvertfall en anledning ledet til en anklage om å være «brunstripete». Dette går sammen med en dyp forakt for den moderne norske skravleklassens navlebeskuende fokus på nåtiden, med «Kanonen» som eksempel. Kanonen vil at forfatterne skal «ta parti med ungdommen», og «tre inn i nåtiden», og Eddy kunne ikke hatt en høyere grad av forakt for denne skikkelsen.

I sitt selvpålagte indre eksil på Karmøy synker Eddy Kromvik mer inn i fortiden. Både maleriet og middelalderutgravningene på Karmøy trekker han inn, og han utvikler en relasjon til arkeologen som leder utgravningene, og dennes datter, som blir en slags symbol i hodet til Eddy. Det er også noe langt mørkere som ser ut til å skje, og uten å avsløre handlingen, kan det være noe fra den dype fortiden som begynner å komme frem i nåtiden.

Dette er en veldig spesiell roman, som kontemplerer temaer som miljø, sjeler, kontinuitet og brudd, og i særdeleshet tiden. Selv om mesteparten av handlingen foregår i nåtid, følger flere av kapitlene den unge Halvdan Egedius når han maler bildet, og etterhvert får vi også mer og mer inntrykk av de som druknet på Skrattekjær 1000 år tilbake. Romanen bruker språket effektivt for å nære den stadig mer uhyggelige atmosfæren, og gradvis visker den ut de ti århundrene mellom nåtiden og de brutale hendelsene på Karmøy i Tryggvasons tid.  

Denne romanen er knakende god, kanskje enda bedre enn Knausgårds Morgenstjernen, som jeg tidligere har anmeldt for Würmstuggu. Den har også et skikkelig driv, hjulpet av de korte kapitlene. Som prosaskribent er Sundstøl ypperlig, og hans beskrivelser og tematikker dro meg inn i handlingen. Anbefales til alle som er interessert i historie og myter, og som tåler noen uoppklarte mysterier i sine bøker.

«Jeg sank» er tidligere blitt anmeldt på Würmstuggu, da av redaktør Dalberg.