Bokanmeldelse: Integreringen som ikke gikk seg til

 

Integreringen som ikke gikk seg til

Almir Martin

Cappelen Damm

Almir Martin har de siste par årene bemerket seg som en uredd stemme i innvandringsdebatten. Han har skrevet en rekke kronikker og kommentarartikler i mange aviser der han går i rette med problematiske forhold som vedrører innvandrerbefolkningen, særlig de med røtter i muslimske land i den tredje verden. I boken Integreringen som ikke gikk seg til bruker han sine erfaringer som mangfoldsrådgiver i skoleverket som utgangspunkt for en informativ bok som både beskriver problemer og foreslår løsninger i et felt som er preget av berøringsangst og frykt for å fremstå som «intolerant» og «rasistisk».

Mye av boken handler om utfordringer som er velkjente for lærere og andre som arbeider i skolesektoren. I det første kapittelet skriver Martin om hvordan elever med muslimsk bakgrunn kan oppleve press knyttet til bønn, faste og religiøst funderte diettregler. Det er ikke presset hjemmefra han fokuserer på, men det som kommer fra jevnaldrende og, i noen tilfeller, ansatte ved skolene. Det er også interessant å lese Martins refleksjoner rundt KRLE-fagets betydning i et samfunn som i løpet av de siste par tiårene har blitt stadig mer preget av streng og tildels autoritær religion. 

I kapittel 2 skriver Martin om noe de fleste lærere, særlig rundt de store byene på Østlandet, kan kjenne seg igjen i - anklager om rasisme. For mange med innvandrerbakgrunn kan det synes som slike anklager blir en ryggmargsrefleks når de opplever motgang. Hvorfor slås det ikke hardere ned på slik ordbruk? «Er det fordi vi som samfunn er så redde for å bli stemplet som intolerante at vi aksepterer at rasismebegrepet misbrukes?» spør Martin. Og det har han sannsynligvis rett i, for offerstatus har blitt verdifull valuta i det moderne Norge, og intoleranse og rasisme har antatt status som vårt samfunns fremste kardinalsynder. Her stiller Martin krav til skolelederne: «Når en lærer blir beskyldt for rasisme, må skoleledelsen være der, med veiledning, støtte og tydelige rutiner. Vi kan ikke forvente at lærere skal stå i stormen uten noen som helst støtte.» Her syndes det dessverre mye blant norske skoleledere. 

Betimelig er også påpekningen av rasistiske holdninger blant unge med innvandrerbakgrunn, eller i det minste språkbruk som ville blitt kalt rasistisk om den ikke kom fra minoritetsungdom. Her vil nok mange lærere nikke gjenkjennende. 

Kapittelet tar også for seg negative holdninger til homoseksualitet. Her svekkes et i utgangspunktet godt argument om toleranse av bruken av terminologi hentet fra «LGBTQIA+»-bevegelsens ideologiske arsenal. Det er ikke bare konservative muslimer som er skeptiske til skolens og det offentlige Norges omfavnelse av radikal kjønnsideologi. 

Martin skriver også om utfordringer i voksenopplæringen, der holdninger blant enkelte grupper av innvandrere når det gjelder kjønn og kjønnsroller skaper utfordringer i klasserommet - og på sikt i samfunnet. Martin kaller voksenopplæringens klasserom kulturelle mellomstasjoner, der grunnlaget legges for samfunnsdeltakelse, eller for videre utenforskap, frustrasjon og etableringen av parallellsamfunn. Ganske riktig påpeker han at at det er de med innvandrerbakgrunn som skal integreres i det norske samfunnet, ikke omvendt.

Spørsmål knyttet til æresrelatert vold, negativ sosial kontroll og problemer knyttet til søskenbarnekteskap, samt praksis og holdninger i moskeer og andre religiøse organisasjoner blir også viet en god del plass i boken. Her er Martin forbilledlig klar i sin beskrivelse av problematikken, og i mulige løsninger.

Særlig godt er kapittelet om ungdomskriminalitet og det ubehagelige spørsmålet om kultur. Her går Martin i rette med forestillingen om at det er sosiale og økonomiske faktorer som gjør at innvandrerungdom er overrepresentert i kriminalstatistikken. Særlig på venstresiden er det tabubelagt å peke på kulturelle årsaker, men om man ser hvor store forskjeller det er mellom ulike nasjonale grupper i innvandrerbefolkningen, må man være ganske ideologisk fastlåst for å påstå at ungdomskriminalitet skyldes trangboddhet og mangelende fritidsklubber. Heldigvis er Martin er mer interessert i empiri enn ideologi.

Mest hardslående er Martin i kapittel åtte. Der kritiserer han kulturrelativisme og aktivistisk «forskning» ved universitetene. Kulturrelativismen beskriver han som «en beskyttende hinne rundt patriarkalske og autoritære praksiser [som] har gjort det nesten umulig å si ifra, i frykt for å krenke». Dette, i sin tur, har ført til avtagende tillit mellom akademia og folket. 

Martins bok er ikke en akademisk avhandling full av teori og uklare begreper med ideologisk slagside, slik tilfellet ofte er i bøker som henvender seg til ansatte i det norske skoleverket. (Nå må det nevnes at boken også har en mye bredere målgruppe enn dette. Den har mye å tilby lesere med interesse for den bredere integreringsdebatten.) Boken er et overbevisende og godt belagt innlegg i en debatt som i flere tiår har vært preget mer av tåkelegging, berøringsangst og tabuer enn av vilje til å gjøre noe med problemene knyttet til innvandring og islam i Norge. Almir Martin benytter et klart og jordnært språk, han bruker gode eksempler fra norsk skolehverdag, og han setter fingeren på konkrete utfordringer som egentlig burde vært løst etter 50 år med innvandring fra den tredje verden. Han kunne kanskje ha vært klarere på hvorfor de vestlige (ofte kalt «universelle») verdiene han forsvarer, faktisk fortjener et forsvar, men dette blir underordnet, for bokens hovedanliggende er av praktisk art. 

Integreringen som ikke gikk seg til anbefales herved for lærere og andre som har sitt daglige virke i utdanningsfeltet, samt folk, og særlig de med makt, som bekymrer seg for manglende integrering og tilhørende problemer som utenforskap og parallellsamfunn. Men de som nok har størst utbytte av boken, er folk som ukritisk omfavner multikulturalismen med hud og hår, og ikke ser (eller snarere, velger å se bort fra) problemene den manglende integreringen medfører for samfunn og - viktigst av alt - innvandrerne selv.