3: «Bjørnen»
De er så uheldig at De er født kvinne, De skulle av egen erfaring kjenne kvinnenaturen. Si meg, si det som det er, har De noen gang møtt en kvinne som er ærlig, trofast og pålitelig? Nei, det har De aldri! Det er bare gamle koner og stygge kjerringer som er pålitelige. Det er lettere å finne en katt med horn, enn en ærlig kvinne!
Vi er kommet til tredje skuespill i boken Åtte enaktere. Sammenlignet med gårsdagens «Svanesang» er «Bjørnen» fra 1888 en ren fornøyelse å lese. Det er flere årsaker til dette.
For det første har stykket et ordentlig plot, og for det andre er rollefigurene herlig karikerte. I den ene hovedrollen møter vi den unge, attraktive enken Popova, som har bestemt seg for å leve resten av livet i sorg innenfor hjemmets fire vegger, til tross for at ektemannen hennes behandlet henne dårlig og bedro henne med en rekke kvinner. Det virker som hun forsøker å straffe sin avdøde ektemann med sin godhet og samtidig gjøre seg mystisk og tiltrekkende med sin eremittilværelse. Den andre hovedpersonen er den fortvilte godseieren Smirnov, som er pengelens og kommer for å innkreve gjeld fra enkens avdøde ektemann.
Popova er etter eget utsagn for opptatt av sin sorg til å tenke på penger, og ber ham komme tilbake når forvalteren kommer tilbake om et par dager. Det hele utvikler seg til en voldsom krangel som ikke bare involverer harde ord, men også, når stykket drar seg mot slutten, involverer våpenbruk og til sist et heftig kyss mellom de to kranglefantene. Love is in the air!
Hva var det som skjedde her? tenker leseren. Selv om den enkle intrigen både er overdrevet og lattervekkende, sier den også noe gjenkjennelig om den menneskelige psykologi. Jeg likte dette stykket. I motsetning til de to foregående enakterene er ikke «Bjørnen» bygget på en av Tsjekhovs noveller, men henter sin inspirasjon fra lystspillet «Les Jurons de Cadillac» av Pierre Berton (1842-1912).
Åtte enaktere
Anton Tsjekhov
Oversatt av Kjell Helgheim
Solum, 2008
Neste gang: «Frieriet»
Kommentarer
Legg inn en kommentar