Tittelen på denne boken av Caroline Kaspara Palonen er så god at den like godt kan være tittelen på denne bokomtalen også. Så god at den faktisk var hele årsaken til at jeg tok den med meg hjem fra biblioteket. Palonen har skrevet en roman om depresjon og familieliv.
Vi møter ekteparet Maria og Erik. Sammen har de barna Stella og Torje. Vi følger familien gjennom ett år, og romanens perspektiv veksler mellom Eriks og Marias synsvinkel. Maria er en student som sliter med gjennomføringsevnen. Det som starter med en depresjon går etterhvert over i en psykose.
Språket i romanen flyter lett. Forfatteren skriver realistisk og begge hovedpersonene er troverdige. Spesielt liker jeg hvordan Palonen på usentimentalt vis beskriver hvordan de pårørende tenker omkring nære med psykisk sykdom. Her er det ingen som fremstår som ufeilbarlige helter. Tematikken er tung, og boken byr på få oppturer rent handlingsmessig, men den er fylt med gode observasjoner.
Jeg har det ikke i meg å bli klassekontakt
Caroline Kaspara Palonen
Cappelen Damm, 2025
Anmeldt av Espen Dalberg

Kommentarer
Legg inn en kommentar