Tsjekhov x 8 (7)

 

7: «Jubileet»

Nå begynner vi å nærme oss slutten på vår lille serie om Anton Tsjekhovs scenediktning i kortform. «Jubileet» er nemlig det syvende stykket i boken Åtte enaktere. Skuespillet ble skrevet i 1891, men utgitt først i 1902 og er basert på novellen «Et forsvarsløst vesen».

La det først være klart: «Jubileet» er mye mer underholdende enn «Bryllupet», og handlingen, som drier seg rundt en jubileumsfeiring i en bank, er mer kompleks enn de andre komediene i boken (skjønt mye enklere enn «På den store landeveien»). Tematisk sett ligger «Jubileet» ganske tett opp til «Tragiker mot sin vilje», for begge stykkene handler om kvinners evne til å drive menn fra forstanden. 

I sentrum for stykket står bokholderen Khirin og styreformann Sjiputsjin. De to er godt tegnet som motpoler. Khirin er et arbeidsjern som gjør det virkelig viktige arbeidet for banken, mens den glatte Sjiputsjin er opptatt av overflate og omdømme. Khirin hater kvinner, mens Sjiputsjin, som er gift med en ung kvinne som gjerne flørter med fremmede og prater ustanselig om uvesentligheter, er mildere innstilt til det svake kjønn. Midtveis i stykket sier Khirin til Sjiputsjin: «Jeg vet godt at De skal fylle opp hele salen med damer, for å gjøre inntrykk, men bare vent, det skal De få angre på. Med damer blir det rot, et forferdelig rot.» Og det får han rett i, for like etter fylles kontoret opp av kvinner, først den evig plaprende fru Sjiputsjin, og senere en forvirret gammel dame som ber om penger. Resultatet blir kaos og to menn som reduseres til lallende idioter.

Dette var et stykke jeg ikke klarte å legge fra meg før jeg var ferdig. Humoren fungerer utmerket, og rollefigurene er tydelige typer som alle er latterlige og tildels gjenkjennelige på sin måte. Alt i alt et av de bedre stykkene i boken, og kanskje den av komediene som kan gi den mest tilfredsstillende teateropplevelsen. «Jubileet» gjør seg  utvilsomt fortjent til en solid tommel opp fra Würmstuggu-redaksjonen.

(Bare en ting til slutt: Jeg har ikke kommentert oversetter Kjell Helgheims språk siden første innlegg i denne serien, da jeg kritiserte ham for bruk av «han» som objektform. Jeg har lagt merke til at dette ikke har forekommet mer enn én gang til (var det i «Bryllupet», tro?), så man må anta at det var et bevisst valg (selv om det for mitt språkøre virker besynderlig) for å ivareta stilnivå fra den russiske teksten. Ellers har jeg bare gode ting om den norske språkdrakten disse skuespillene har fått. Helgheim kan sine saker, og det er interessant å se hans anmerkninger til oversettelsen bakerst i boken.)

Åtte enaktere

Anton Tsjekhov

Oversatt av Kjell Helgheim

Solum, 2008

Neste gang: «Om tobakkens skadevirkninger»