Tsjekhov x 8 (1)

 

1: «På den store landeveien»

På min tur innom biblioteket idag, plukket jeg med meg boken Åtte enaktere. Den inneholder åtte skuespill i én akt av Anton Tsjekhov. Jeg kunne bannet på at jeg har lest den før, men etter å ha lest det første stykket i boken er jeg ikke lenger så sikker på det. Kanskje jeg har glemt hva jeg har lest, kanskje jeg aldri leste boken i første omgang? Vel, nok om det. Dette er uansett første del av en serie som tar sikte på å anmelde samtlige enaktere hver for seg. Hvorfor hver for seg? For å skape mest mulig «content» for dermed å generere maksimalt med klikk, naturligvis.

Boken begynner med et forord av oversetter Kjell Helgheim som gir adekvat bakgrunnsinformasjon om Tsjekhovs dramatiske småstykker. Her får vi vite om hvilken plass disse stykkene har i forfatterskapet til Russlands fremste dramatiker, og litt om ulike oppsetninger i europeisk og norsk teaterliv.

 

Første stykke i boken er «På den store landeveien» fra 1884. Stykket er en dramatisk bearbeidelse av novellen «Om høsten». Handlingen utspiller seg på et vertshus på den russiske landsbygda. Her står vertshuseieren Tikhon i baren mens pilgrimer, landstrykere, og annet rask går inn og ut. Flere historier blir fortalt, men i dramaets sentrum står den fortvilede og ruinerte godseieren Bortsov som har mistet - eller frasagt seg - all verdighet i livet for å tilfredsstille sitt behov for vodka. Stykket er fullt av interessante rollefigurer, som alle utstyres med tilstrekkelig med særegenheter til å anta form av distinkte og i noen grad realistiske figurer, eller i det minste godt definerte typer med egenart. Årsaken til Bortsovs ulykke avsløres ikke før mot slutten av stykket, og jeg skal ikke avsløre den her, utover å antyde at en kvinne er involvert. Sukk.

Stykket har en en effektiv dramaturgi og en fin spenningskurve som, kombinert med en rik tematikk, etterlater i alle fall meg tilfreds som leser. Men én ting irriterer meg. Oversetter Helgeim benytter «han» som objektform i stedet for det normale «ham». Joda, jeg vet at det statlige språknormeringsorganet godkjenner denne bruken, men det er nå engang slik at det ikke er staten, men språkbrukerne, særlig de profesjonelle, som skaper språket, og denne pronomenbruken gir det ellers velklingende språket et uprofesjonrelt preg. Det blir en skriftlig ekvivalent til bruken av sj-lyd for kj-fonemet. Kort sagt infantilt.

Neste gang: «Svanesang»

Åtte enaktere 

Anton Tsjekhov

Solum, 2008