Dick Cheney, mannen som gjorde det å være visepresident under George W. Bush til en slags dystopisk supermakt, har forlatt scenen. En av de mest innflytelsesrike og mest hatede arkitektene i nyere amerikansk historie – og det sier ikke lite.
Som visepresident var Cheney den ubestridte hjernen bak USAs panikkdrevne svar på 11. september 2001. Han var en fanatisk forkjemper for Irak-invasjonen i 2003, og solgte overbevisende den nå berømte myten om Saddams masseødeleggelsesvåpen – en liten løgn som viste seg å være så pålitelig som en tørket krigsmanual.
Resultatet? En million døde irakere, et land revet i filler, borgerkrig, sekterisk kaos – og selvfølgelig fremveksten av ISIL, en slags utilsiktet Cheney-gavepakke til verden.
Men krig var bare begynnelsen. Cheney forfektet «utvidede avhørsmetoder», massiv overvåkning og en visjon om presidentmakt som ville få selv de mest ambisiøse diktatorer til å nikke anerkjennende. Hans motstandere kalte ham kynisk, maktorientert og totalt uimottakelig for alt som het menneskerettigheter. Om noen hadde håpet at en viss moral kunne stoppe ham, måtte de nok vente på et mirakel.
Verden husker ham som symbolet på politisk kynisme, lidelse og et system som gjør at uansvarlighet belønnes. Amnesty, Human Rights Watch og til og med stater som Italia og Spania prøvde å stille ham til ansvar – uten resultat. Fordi, åpenbart, internasjonal lov gjelder bare for «de andre» – som Vladimir Putin, for eksempel. Cheney? Han smatt elegant gjennom nettet, vestlig, NATO-tilknyttet og utilnærmelig for rettferdighet.
Dick Cheney etterlater seg en arv som vil gi historikere mareritt i generasjoner: maktmisbruk, krig og ubehagelige spørsmål som fortsatt ikke har fått svar.
Vi hedrer ham… med ufred.
Fjodor Larsson
Kommentarer
Legg inn en kommentar