Würmstuggu

  Som historiker med erfaring fra samtlige tidligere sovjetrepublikker er det tydelig for meg at konflikten i Ukraina ikke kan reduseres til enkle svar eller ensidige fortellinger. Den må forstås som et møte mellom ulike verdensoppfatninger, politiske interesser og historiske traumer, hvor både russiske og vestlige narrativer bærer på dype motiver og legitime bekymringer. Makt og identitet Konflikten handler ikke bare om territorium. Den handler om hvem som har rett til å definere Ukrainas vesen. Russland ser Ukraina som en del av en delt historisk og kulturell arv, en nasjon bundet til Russland gjennom språk, ortodoksi og felles historie. Fra dette perspektivet oppfattes Ukrainas vestvending som et brudd med et historisk fellesskap, og som en trussel mot Russlands sivilisatoriske rolle. Samtidig insisterer mange ukrainere på retten til selvbestemmelse, og ser vestlig integrasjon som en vei ut av et postsovjetisk tomrom. For dem handler orienteringen mot EU og NATO ikke bare o...

  En geopolitisk parodi med vodka og forråtnelse i hovedrollene Det hele startet som alle middelaldrende menns dypeste livskrisetanker: Transnistria . Navnet lød som en sovjetisk sykdom eller en avkrok i «The Witcher». Jeg sa høyt til ingen: «Vi drar dit.» Og det var ikke et spørsmål. 25. juni 2024 kom reisefølget sammen i Chisinau, hovedstaden i Moldova – en by som føles som om noen forsøkte å bygge Bucuresti med tremateriale og posttraumatiske minner. Her møtte jeg tre sjeler med hver sin bagasje, både fysisk og psykologisk: Dr. Ethan Wexler – en matematikkprofessor fra Stanford med hudfarge som vått bakepapir og en kroppsholdning som skrek «aldri vært i nærheten av naturlig sollys». Major Lucía Herrera – en guatemalansk etterretningsoffiser, nå pensjonert og formet som en pansret burger. Hun var høylytt, brutal og kledd i lær som knirket som en middelaldersk hengelås. Og sist, men umulig å overse: Margaret «Mags» Thistlewaite – en bleikfeit britisk dame fra ...

  En reise gjennom Kiev, 2016  Det første du legger merke til i Kiev anno 2016, er ikke ruinene, for det er ingen. Ikke egentlig. Byen står der like vakker som før, som et postkort fra en svunnen tid. Men det er en ny råte i murpussen, en skygge som glir mellom betongblokkene. Det er ikke krig her – ikke ennå – men det lukter av noe uferdig, en revolusjon som ikke helt vet om den har seiret eller feilet. Jeg ankommer sent på kvelden med tog fra Moskva. Selv passkontrollen på grensen har endret seg – før kunne du forhandle med et smil og en sigarett, nå er det bare tomme øyne og stive lepper. En offiser ser lenge på passet mitt, et lite russisk flagg på kofferten min får ham til å trekke pusten skarpt. Jeg mumler noe om «besøke familie», og han slipper meg gjennom. Jeg later som jeg ikke hører ham mumle «Moskal». Velkommen til det nye Ukraina. På Majdan – frihetens kirkegård Første stopp er selvfølgelig Majdan, åstedet for det store demokratishowet sponset av Washington...

  Jeg har alltid vært fascinert av steder der logikken har tatt selvmord, og hva kunne være bedre enn en liten rundreise gjennom Ceaușescus dødsbo, Europas mest ubrukelige land og et Istanbul på randen av eksplosjon? Det var vinter i 2016, og jeg var på vei mot min egen mentale kollaps. București: Kommunismens rottefelle og en gal manns våte drøm București er ikke en by – det er en advarsel. Når man står midt i den, omringet av grå blokker som strekker seg som betong-tannkjøtt mot himmelen, er det umulig å ikke høre den mumlende, paranoide ånden til Nicolae Ceaușescu hviske: – Vi skal bygge et nytt București! Det skal være så vakkert at selv Stalin ville fått reisning! Ceaușescu var en mann med storhetstanker. Hans løsning på økonomiske problemer? Bygg et palass som er så enormt at det veier mer enn hele befolkningen. Hans løsning på matmangel? Reduser befolkningen, eller få barn, og la staten være ansvarlig for oppvekst og oppdragelse. Folk døde av sult, men hei – marmorgulvet i P...

Abai Qunanbaiuli (1845-1904), kazakhisk poet og filosof. «Mellom Kreml og Kiev» er en artikkelserie av foreløbig uviss lengde. Serien er ført i pennen av Fjodor Larsson. Her er del 3: Langt fra Norge – En Odysse gjennom Ingenmannsland Det begynte i Oslo, der jeg naivt tenkte at en reise til Moskva, Almaty og Bisjkek kunne være en eksotisk, men overkommelig ekspedisjon. Lite visste jeg at jeg snart skulle navigere gjennom post-sovjetisk byråkrati, kulturelle absurditeter og et alkoholkonsum som ville fått selv Dostojevskijs mest lurvete karakterer til å sette seg ned og reflektere over livs-valgene sine.   Moskva – Skjebnens Toller og Geopolitisk tørste Jeg ankom Sjeremetjevo med en tørste som bare kan beskrives som fryktinngytende. Etter å ha tilbrakt to og en halv timer på et Aeroflot-fly der kabinpersonalet hadde en distinkt 'vi jobber her, men ingen av oss har lyst til å være her-holdning, var det én ting jeg trengte: vann. Men nei. En toller i altfor stram uniform og et bl...

  Fra Oslo til Moskva: En test av tålmodighet og lever Som alle de beste ideene, begynte denne reisen med en perfekt blanding av dårlig dømmekraft, eventyrlyst og en flybillett bestilt på impuls. Jeg skulle til Irkutsk for å feire jul – ikke fordi det var spesielt logisk, men fordi det var en sjanse til å oppleve Sibir på sitt kaldeste og mest nådeløse. Gardermoen var, som alltid, en studie i menneskelig utholdenhet. Sikkerhetskontrollen beveget seg i et tempo som kunne få en geolog til å miste tålmodigheten, og jeg vurderte flere ganger om jeg burde snu og heller feire jul i en mer sivilisert del av verden, som Nordpolen. Flyet til Moskva var fullt av dresskledde russere med ansiktsuttrykk som tilsa at de enten var oligarker, livvakter for oligarker eller drev med en skyggeaktivitet som involverte både kaviar og sveitsiske bankkontoer. Jeg bestilte en øl og prøvde å ikke tenke for mye på det faktum at jeg hadde valgt å reise til et sted hvor temperaturen ofte konkurrerer med IQ-en...

  «Mellom Kreml og Kiev» er en artikkelserie av foreløbig uviss lengde. Serien er ført i pennen av Fjodor Larsson . Her er del 1. Del 1. Transsibirske drømmer  Verdens lengste jernbane, som står på ønskelisten til så mange eventyrlystne reisende) ikke akkurat vekker samme romantiske følelser hos russere. De kaller den ikke engang for den transsibirske jernbanen – for dem er det bare «toget», et transportmiddel man velger enten av økonomisk nødvendighet eller en panisk frykt for å fly. Og kanskje har de et poeng. Luksus er ikke et ord som passer her. Forskjellen mellom første klasse (2-manns kupé), andre klasse (4-manns kupé) og tredje klasse (35-manns sovesal) er egentlig bare graden av hvor mange andre du må dele pusten din med. Landskapet utenfor vinduet? Røft, endeløst og like variert som et russisk statsarkiv. Toget er alltid fullt. Toalettene? Vel, de sender sitt innhold rett ned på skinnene, noe som gjør det vanskelig å føle seg sivilisert. Og som en ekstra bonus: Topplø...