Det hele startet som alle middelaldrende menns dypeste livskrisetanker: Transnistria. Navnet lød som en sovjetisk sykdom eller en avkrok i «The Witcher». Jeg sa høyt til ingen: «Vi drar dit.» Og det var ikke et spørsmål.
25. juni 2024 kom reisefølget sammen i Chisinau, hovedstaden i Moldova – en by som føles som om noen forsøkte å bygge Bucuresti med tremateriale og posttraumatiske minner. Her møtte jeg tre sjeler med hver sin bagasje, både fysisk og psykologisk: Dr. Ethan Wexler – en matematikkprofessor fra Stanford med hudfarge som vått bakepapir og en kroppsholdning som skrek «aldri vært i nærheten av naturlig sollys». Major Lucía Herrera – en guatemalansk etterretningsoffiser, nå pensjonert og formet som en pansret burger. Hun var høylytt, brutal og kledd i lær som knirket som en middelaldersk hengelås.
Og sist, men umulig å overse: Margaret «Mags» Thistlewaite – en bleikfeit britisk dame fra St. Petersburg som hadde drukket mer øl enn de fleste tyskere og snakket om animalsk fett med en erotisk glød. Hun kalte smult for «guddommens talg».
Sammen var vi som et uoffisielt FN-panel i oppløsning, på vei for å besøke et land som nekter å eksistere, i en bil som burde vært pensjonert før Berlinmuren falt.
Leiebilen, en Lada fra de mørkeste dypene av 80-tallet, luktet som en blanding av sigaretter, gammel kebab og uoppklarte mord. Den hadde ingen aircondition, men en radio som kun spilte sovjetisk marsjmusikk og rumenske ballader med urovekkende mange referanser til døden.
Vi kjørte østover. Jo lenger vi kom, jo mer føltes det som vi var på vei inn i en parallell dimensjon hvor tiden stoppet i 1989 og alt deretter var improvisert. Langs veikanten sto det propagandaplakater fra den kalde krigens bakrus, og skilt på russisk som advarte mot «vestlig innflytelse» og «narkomani» – to ting vi alle i bilen var skyldige i, på én eller annen måte.
Grensepasseringen var ren absurdisme. En betongbunker, to menn med AK-47 og null humor. Da vi sa vi var «kulturelt interesserte», stirret de på oss som om vi nettopp hadde innrømmet å være satanister. Etter et par skjemaer, en samtale på russisk som involverte ordet «idiot»minst tre ganger, og 50 dollar i «registreringsgebyr», fikk vi 24 timers visum – printet på et A6-ark som var så tynt at vinden nesten nektet å respektere det. Den britiske damen lo: «I’ve seen pub menus printed on better paper.» Og hun hadde rett.
Turen begynte virkelig i det vi kom til vårt første stopp, Bender - med sin svært kjente borg, hvis historie inkluderer kamper mellom ottomanere og kristne europeere, med den blodtørstige kvinne-torturerende Vlad som kongen. Vi ble fort borgens høydepunkt, som dens eneste besøkende idioter denne dagen. En vom-full og låghalt russer med rusten stemme og skjelvne hender førte oss varsomt inn i torturkammeret.
Velkommen til Tiraspol. En hovedstad med sjel som en forlatt bowlinghall. Lenin står fortsatt på torget, som et monument over glemt storhet og generell fornektelse. Alt var stille, men ikke fredelig – mer som følelsen av å gå inn i et forlatt hus og vite at noe ser på deg.
Vi var alene. Vestlige turister er sjelden vare i Transnistria, og vi var som fire freakshow-artister på ufrivillig turné. Vi passerte en bar med navnet «СССР» (selvfølgelig), og et supermarked som kun solgte vodka, boksemat og tannkrem med urovekkende mye fluor.
Ambassadene til Sør-Ossetia, Abkhasia og Nagorno-Karabakh var bare leiligheter med flagg i vinduet og menn i svette joggedresser som kalte seg «konsuler». Vi drakk lunken te og ble servert konspirasjonsteorier som om de var småkaker. Ethan prøvde å forklare forskjellen mellom anerkjennelse og eksistens, men ga opp da en mann med militærhatt begynte å vise bilder av sin papegøye som «forstår geopolitikk».
Historisk sett er Transnistria en anakronisme med granatkrampe. Etter å ha blitt kastet rundt mellom Russland, Romania og Moldova gjennom 1800- og 1900-tallet, ble området et geopolitisk stebarn da Sovjet falt fra hverandre. I 1992 forsøkte Moldova å integrere regionen. Transnistria svarte med våpen og russisk støtte. En kort og blodig krig fulgte. Rundt 100 døde – ingen husker hvem, hvordan eller hvorfor. Siden da har Transnistria eksistert i en tilstand av frossen konflikt og uformell russisk proteksjon, en slags geopolitisk zombie med diplomatiske rykninger.
Middagen fikk vi hjemme hos Dr. Ilie Cazacu, en kirurg som fortsatt jobbet deltid og brukte sprit som antiseptisk middel og psykologisk bedøvelse. Borsjten han serverte hadde konsistens som tjære og luktet som om den hadde vært gjennom minst én beleiring. Lucía elsket det. Mags smurte grisefett på brødet og sa med et sukk: “Now this is cuisine.» Jeg spiste stille og forsøkte å ikke dø.
Etterpå hentet Ilie frem vodka destillert i en gammel laboratorieflaske. Den smakte som traumer og diesel, men varmet godt. Vi snakket om krigen, om savn, og om hvorvidt Moldova noen gang vil eksistere på egne premisser. «Det spiller ingen rolle,» sa Ilie. «Vi har aldri blitt spurt.»
Klokka tre på natta spilte han på en balalaika med bare to strenger, mens Mags rapte i takt og Lucía forsøkte å forklare forskjellen på kupp og revolusjon ved hjelp av ketchup og en ostehøvel. Jeg så på Ethan. Han bare nikket sakte. Han forsto.
Neste morgen forlot vi landet med visumet i lommen og nerver i oppløsning. Grensevakten spurte om vi hadde hatt det bra. Mags svarte «I had the time of my bloody life,» og slapp en liten fis. Transnistria forsvant bak oss i støv og sol – som et mareritt man ikke tør fortelle legen om.
Transnistria er ikke et sted – det er et absurdatorium. En fryseboks av identitet, fanget mellom imperier som ikke lenger bryr seg, og fremtider som aldri kom. Det er stedet historien la igjen da den dro i fylla og aldri kom tilbake. Men du verden for en sjarm! Og ja – du bør dra - kanskje. Men ta med kontanter, reserve-nerver og en stor flaske ironi. Du kommer til å trenge alt sammen.
Tekst og foto: Fjodor Larsson
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlett