Tex Willer nr. 730
«Ranchen i Sierra» av Pasquale Ruji, Ernesto Farcia Seijas og Giovanni Freghieri
Egmont, 2025
Tex Willer nr. 731
«En bitter smak av hevn» av Pasquale Ruju og Giovanni Freghieri
Egmont, 2025
I denne teksten anmeldes ikke bare ett, men to nummer av Tex Willer. Ved en feil satte min lokale Tex-dealer nemlig ut både nr. 730 og 731 i bladhyllen samtidig forrige fredag, og freidig som jeg er lot jeg ikke muligheten til å kjøpe begge samtidig gå fra meg, (selv om det naturlig nok bød på enkelte vanskeligheter da heftene skulle scannes i kassa). Jeg kan dog forsikre om at ingen viktige elementer i det inntil videre utilgjengelige nr. 731 spoiles i denne teksten. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.
Som jeg skrev i min anmeldelse av Tex nr. 729, døde tegner Ernesto Garcia Seijas i 2023, og at dette sannsynligvis var hans siste Tex Willer-historie. Og sannelig ser det ut som Seijas trakk sitt siste åndedrag etter å ha tegnet side 38 i nr. 730, for på side 39 tar Giovanni Freghieri, som er mest kjent for sitt arbeid på Dylan Dog, over og tegner resten av nummeret. Kontrasten er veldig tydelig. Mens Seijas har en ren, elegant strek, bruker Freghieri betraktelig mer skraveringer og mestrer i mindre grad å skildre kvinnelige ansikter på en flatterende måte. Jeg syntes nok overgangen var en liten nedtur først, men etter hvert ble jeg vant til tegningene, og etter å ha lest ferdig historien, som avsluttes i nr. 731, kan jeg slå fast at totalinntrykket er ganske bra. Bytte av tegner midt i en historie er heldigvis sjelden vare i Tex Willer.
Historien er av det mer realistiske slaget. Det er altså ingen romvesener, trollmenn eller onde ånder i denne historien. Handlingen i disse to episodene utspiller seg i sin helhet i det nordlige Mexico og handler om fire unge enker som slår seg sammen for å ta livet av Tex for å ha drept deres ektemenn, som alle var banditter. Kvinner ser vi vanligvis lite av i Tex Willer, og her er de til alt overmål skurker. Artig. Men de kontrasteres med en tvers gjennom ondskapsfull mannlig rovmorder i den aller fremste skurkerollen, så det blir plass til litt nyanser i skurkegalleriet. Historiens avslutning er tilfredsstillende, men åpner for at tråden kan gjenopptas på et senere tidspunkt. Alt i alt må Pasquale Ruju sies å ha kokt i hop en høyst adekvat fortelling med mye dramatikk og action. Nr. 730 inneholder en god del bondage, og bodycounten i 731 er skyhøy. Denne historien er ikke noe sublimt mesterverk, men den bør tilfredsstille de fleste faste lesere av Tex Willer.
Omslagsillustrasjoner: Claudio Villa
Kommentarer
Legg inn en kommentar