I Minerva 21. mars skriver Eystein Halle om støtten til fred. Han antyder at fredstilhengerne er tilhengere av Putin, og at det plutselig ble viktig med fred med Trumps initiativ. Nå har ønsket om fredsslutning vært der lenge før Trump ble valgt til president og senere innsatt.
La oss først ta spørsmålet om hvorfor «fredsduene» aldri har forlangt at russiske styrker trekkes ut av Ukraina og dermed stanser krigen. Mulig det er litt for kategorisk at det aldri er skjedd. Man skal som kjent være forsiktig med å si aldri. Men ja, det er riktig at det ikke forekommer så ofte, og det henger kanskje, muligens sammen med at man ikke tar bryet med å fremme krav som er svært lite sannsynlig at vil bli oppfylt. Hovedpoenget med å fremme et slikt krav vil vel være å forhindre at retorikere som Eystein Halle skal komme med billige poenger.
Hvis man ønsker fred, ligger dessverre løsningen i annet enn det svært usannsynlige at Russland betingelsesløst trekker seg tilbake. Men den høyst teoretiske muligheten for betingelsesløs, umiddelbar tilbaketrekning er en unnskyldning for tilhengerne av fortsatt krig til å fortsette.
Halle beskylder alle som vil ha fred i Ukraina nå, for å gå Putins ærend. Han er ikke den eneste. Beskyldningene hagler. Hvorfor hører vi ikke så mye om at EUs klimapolitikk er i Putins interesse og dermed at tilhengerne av den må være i Putins lomme? Europeisk avhengighet av russisk gass er åpenbart i Putins interesse. Hvorfor hører vi ikke så mye om at politikk for å avvikle norsk olje- og gassutvinning er i Putins interesse? MdG må da åpenbart være i Putins lomme?
Og så trekker Halle Chamberlain-kortet, dog uten å nevne Chamberlain eksplisitt. Har han tenkt på at på den tiden hadde de første verdenskrig friskt i minnet og ønsket å unngå en ny storkrig? Har han tenkt på at Chamberlain kanskje kjøpte tid?
I forkant av andre verdenskrig var første verdenskrig det man forholdt seg til. Og langt på vei ønsket man å unngå et nytt blodbad over hele kontinentet. I våre dager er andre verdenskrig referansen, og vi skal visst slå ned så tidlig som mulig enhver som kan være «Hitler». Uansett hvor absurd det blir med parallell mellom München-avtalen og en potensiell fredsavtale mellom Ukraina og Russland når fullskalakrigen har pågått i over tre år.
Halle trekker også frem Hamsuns anmodning om å legge ned våpnene i kampen mot Hitler-Tyskland. Andre er kommet med absurde paralleller mellom en tenkt pasifistisk oberst Eriksen på Oscarsborg som lot Blücher seile uhindret inn fjorden for å hindre blod i å renne, og en fred i Ukraina nå.
Er virkelig kampene i Norge våren og forsommeren 1940 parallellen som rettferdiggjør fortsatt kamp i Ukraina med tilhørende død og lemlestelse nå når det er gått over tre år?
Hva kan skje hvis det blir fred nå om kort tid? Noen har nevnt at Ukraina kan bli et annet Hviterussland. Vi har da ikke gått til krig for å frigjøre Hviterussland. Vi gikk heller ikke til krig mot Sovjetunionen da den la mange land i Øst-Europa under seg. Heller ikke da motstand ble slått ned av sovjetiske stridsvogner, ble slikt møtt med invasjon fra Vesten.
Jernteppet var et onde, men krig med Sovjetunionen ble klokelig vurdert til å være et større onde. Og nei, kald krig teller ikke.
Skal vi bare gi Putin det han peker på fordi han har en atomknapp? Dette er et dilemma – tilsynelatende i det minste. Men igjen har krigen pågått i over tre år. Russland har brukt betydelig ressurser på denne krigen. Og skulle Putin få noe han oppfatter som en seier nå, vil det altså oppfattes som en oppfordring til å prøve seg andre steder. Over tre år med kamp og en fredsavtale oppfattet som en seier nå skulle være et signal om at han bare kan marsjere inn andre steder? Virkelig?!?
Det er her parallellen til München-avtalen virkelig svikter. I løpet av 14 dager kom det en avtale. I Ukraina har det altså pågått i over tre år. Hvor absurde kan parallellene bli? München-avtalen kan være en rimelig parallell til krim i 2014, men ikke for fullskalainvasjonen i 2022.
Hvis man virkelig er så redd for at Putin skal prøve seg andre steder hvis han får en seier, er det tid man kjøper seg ved å holde krigen gående? Man vil ha et Russland, som til tider blir omtalt på randen av kollaps, gående i Ukraina mens man bygger opp eget forsvar? Man skal da altså bygge opp forsvar, holde gående en dyr klimapolitikk, bevare kostbare velferdsstater, ikke kutte andre kostnader og byråkrati, ikke ha en politikk som oppfordrer til privat verdiskaping som kan bære alt dette? Alt dette samtidig? Og attpåtil mens Ukraina støttes i sin forsvarskamp?
Det er helt riktig at en fred, der det russiske regimet sannsynligvis vil oppnå noe, har sine ulemper. Det har også fortsatt krig, og det er sterke argumenter for at fortsatt krig er et verre onde. Men vi blir altså fortalt at dersom det blir fred, vil konsekvensen bli verre på sikt. Mulig det er slik, men det blir nærmest tatt for gitt, omtrent som med de kostbare klimatiltakene.
La oss i det minste få slippe de absurde parallellene til andre verdenskrig.
J.K. Baltzersen
Foto: Det ukrainske forsvarsdpartement/Wikimedia Commons
https://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.0/
Kommentarer
Legg inn en kommentar