Dream Theater: Parasomnia

 

I februar kom Dream Theater ut med sitt første album på 16 år med Mike Portnoy ved trommesettet. Portnoy forlot Dream Theater i 2010, men i 2023 ble han gjenforent med bandet han hadde vært med på å starte og i mange år høstet store triumfer med. Nå har altså han og bandet dokumentert hva de har drevet med det siste året i form av albumet Parasomnia. Sånn sett er dette et slags comebackalbum med alt hva det innebærer av forventninger fra bandets tilhengerskare. Innfrir de forventningene? Blir Portnoy en vitamininnsprøytning i bandet? Se, det skal jeg forsøke å avklare her. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. 

Jeg må begynne med å informere om at dette er et slags konseptalbum bundet sammen både av gjentatte musikalske motiver og sangtekstene, som alle handler om ulike for søvnforstyrrelser, som søvnparalyse, søvngjengeri, nattskrekk osv. Albumet begynner med den instrumentale overtyren «In the Arms of Morpheus» (5:22). Her presenteres ledemotivene og «smakebiter» fra musikken på platen. Introen er i lengste laget, spør De meg, og låten blir egentlig ikke interessant før etter halvspilt tid. Komposisjonen er for kort og ufokusert til å gjøre større unntrykk. Så er det duket for første «ordentlige» låt - «Night Terror» (9:55) Denne liker jeg! Den starter med et «skummelt», tungt gitarriff før den glir over i en god, gammeldags Dream Theater-komposisjon med catchy melodier, imponerende samspill og en ganske kompleks struktur som likevel henger godt sammen. Særlig Portnoy og Petrucci står i fokus her. «A Broken Man» (8:30) er enda en tradisjonell Dream Theater-slager. Denne har tempo og groove, og er enda mer progressiv enn «Night Terror». Særlig  instrumentalpartiet i andre halvdel har en del artige krumspring. Dette er prima progmetal. «Dead Asleep» (11:06) begynner med en melodilinje som går igjen i flere av sangene, og går over til et fiffig riff som også går igjen i flere av sangene på albumet. Teksten handler om en mann som dreper kona si i søvne. Fine solopartier av både Petrucci og Rudess. «Midnight Messiah» (7:58) er fjerde og siste typiske DT-rocker på platen. Denne begynner rolig med enda mer «skumle» akkorder før Petrucci varter opp med en serie riff, som blant annet vekker assosiasjoner til Metallica. Versene og referenget er ikke spesielt interessante, men låten har kvaliteter som en gang i tiden kunne bevirket en viss hitstatus. Spør De meg, derimot, er dette en den kjedeligste av platens komposisjoner, kanskje om man ser bort fra overtyren. «Are We Dreaming» (1:28) er bare en instrumental bagatell på halvannet minutt. Her får vi nok en gang den fine, melankolske melodien som ble introdusert i det første sporet og gjentatt i «Dead Asleep», men denne gangen spå kirkeorgel, eller i det minste kirkeorgel-lyden på Jordan Rudess’ synthesizer. Også er det litt hvisking ovenpå. Kanskje ikke så mye å skryte av, men denne fungerer utmerket som intro til den neste sangen. Ja, i mitt hode utgjør de tre siste komposisjonene én musikalsk enhet, der stenhård metal må vike for mer nyanserte, stemningsfulle og melodiske toner. «Bend the Clock» (7:24) er en svulstig ballade av klassisk Dream Theater-merke. Dette er James La Brie tur til å skinne. Hans sensuelle stemme kunne dog fått en mer fremtredende plass i lydmiksen, særlig i refrenget. Sangen avsluttes med en flott gitarsolo på to og et halvt minutt. Dessverre avsluttes den med fadeout. Litt feigt, spør De meg. Men alt i alt er dette et av de beste sporene på platen. Albumets beste spor kommer til slutt. «The Shadow Man Incident» (19:32) begynner med en litt for lang intro, men når den kommer  skikkelig i gang fyker de nesten 20 minuttene forbi i rasende fart. Komposisjonen består av flere deler, der noen dveler ved allerede etablerte temaer, mens andre bringer nye toner på banen. Etter nesten fem rent instrumentale minutter kommer vokalen inn på et doompreget parti som varer et par minutter. Så går musikken inn i et mer uptempo klassisk metalkjør med refreng og greier. Deretter får vi et instrumentalt progparti, der Petrucci, Rudess og selvfølgelig Portnoy får gå bananas med instrumentene sine en stund. (Bassist John Myung gjør ikke så mye ut av seg på denne platen.) Mot slutten går sangen inn i et roligere, mer stemningsfullt parti, der La Brie kobles inn igjen med noen sangstrofer og bandet setter et musikalsk pubktum det står respekt av. 

Hva blir så den endelige dommen? Jeg er høyst tilfreds. Dette er et på alle mulige måter utmerket hardrockalbum. Portnoys tilbakekomst er gloriøs.