Würmstuggu

  St. Erasmus piskes foran Diokletian. Idag, 30. april 2023, er det 1712 år siden keiser Galerius utstedte sitt toleranseedikt i Serdica, byen som idag er kjent som Sofia. Ediktet legaliserte kristendommen og markerte slutten på keiser Diokletians store kristenforfølgelse i den østlige delen av Romerriket. Siden 303 hadde tallrike kristne lidd martyrdøden i denne antikristne forfølgelsen, men i nå var det altså endelig slutt. Galerius’ edikt av 311 ble to år senere fulgt av keiser Konstantins mer kjente Milanoedikt.    Idag ser vi stadig mindre toleranse for kristendommen i Europa. Kanskje det i en ikke altfor fjern fremtid blir gjeninnført forbud mot kristendommen, om ikke nødvendigvis eksplisitt i lovteksten, så i alle fall i statens holdning til dens praksis og tekstlige grunnlag. Det er en kjent sak at denne religionen vekker betydelig anstøt blant mange i vår del av verden, særlig blant de som tillegger staten en viktig moralsk rolle i samfunnet. For det er gjerne de som med høyes

  Tex Willer nr. 705 «Vancouver» av Pasquale Ruju og Corrado Mastantuono Egmont, 2023 Rio av Doug Wildey Comico, 1987 Det er på tide med western i Würmstuggu igjen, nærmere bestemt narrativer fra den vestlige halvdel av det nordamerikanske kontinent i annen halvdel av det 19. århundret, fortalt med en kombinasjon av statiske, todimensjonale bilder og tekst. Herunder vil to slike utgivelser, en fra spaghettiens hjemland og en fra den vestlige halvkule rikeste, frieste og mektigste land, omtales. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. Med «Vancouver» ruller Pasquale Ruju og Corrado Mastantuono ut første episode av en ny tredeler med handling fra den kanadiske vestkysten. Kit Carsons gamle flamme Angela (som forresten er aldeles for ung for vår «gamle kamel») tilkaller våre helter etter at hun og ektemannen har blitt angrepet på gaten. Situasjonen eskalerer ytterligere før våre ve

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

  God aften, kjære leser. Herunder vil De finne noen omtaler av ymse kulturprodukter som har vekket begeistring, forargelse eller likegyldighet i Würmstuggu den siste tiden. Det handler om en roman, en diktsamling, en krigsfilm og to musikkalbum som alle har blitt tilvirket i Europa og Nord-Amerika i løpet av de siste fire år. Interesserer De Dem for slikt, bes De lese videre. Om ikke, kan De fortsette med det De gjorde før de åpnet denne lenken. Ikke glem at denne bloggen er bannlyst av både Facebook og Instagram, så De løper alltid en risiko for å ta skade på Deres sjel og, kanskje fremfor alt, på Deres moral når De befinner Dem i den delen av bloggosfæren som kalles Würmstuggu. 1917! Europa står midt i sitt hittil verste blodbad. Industriell skyttergravskrig er i ferd med å utradere en hel generasjon menn i Vest-Europa. Fire gode venner melder seg til tjeneste i den keiserlige tyske hær, fulle av patriotisme og entusiasme for krigen mot Ententen, men entusiasmen mister de så snart d

  Louis Masterson Morgan Kane nr. 14 «Texas Ranger» Cappelen Damm, 2023 I Cappelen Damms nyutgivelse av Morgan Kane har turen nå kommet til den aller første boken om Norges fremste westernhelt. Foruten en kort artikkel om våpenhistorie inneholder bok 14 romanen Texas Ranger fra 1965 og prequel-novellen « Tre konger i Santa Fe» fra 1972. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferenaser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. Novellen er det ikke så mye å si om, annet enn at den er veldig enkel og litt dum, men romanen, som utgjør det aller meste av denne bokutgivelsen, har jeg ingen problemer med å anbefale til lesere som setter pris på god western, og kanskje særlig til folk som ikke er kjent med Morgan Kane fra før. For dette er en klassisk opprinnelseshistorie der vi får vite hvordan den omflakkende revolvermannen ble en Texas Ranger.  Historien er kanskje ikke kjempeoriginal, men den er engasjerende og drivende godt skre

  De minste bærer vann Casper André Lugg House of Foundations, 2022 Casper André Luggs lyrikk har vi tidligere omtalt på denne bloggen. Sted for løpende hjerte fra 2021 ble registrert med et skuldertrekk av vår anmelder, som forøvrig er identisk med den som skriver disse linjer. Hva slags reaksjon vekker så De minste bærer vann ? Ingen videre.  (Boken består av 41 korte tekster som alle er på mellom to og åtte linjer. Boken er delt inn i fire avdelinger, hvorav de tre første ikke har noen form for formal eller innholdsmessig egenart i forhold til hverandre. Kun den fjerde skiller seg ut fra resten. Den består nemlig av ni «brev» der Lugg benytter seg av konvensjonell punktuasjon. Der begynner han også setningene med stor forbokstav. I de resterende tekstene er det kun små bokstaver og bare unntaksvis skilletegn, og da kun spørsmålstegn.  Linjene i tekstene i de tre første avdelingene er korte, sjelden mer enn fire ord. Ofte avbrytes setningene uten å å fullbyrdes, som språklig coitus

  Borkman i skogen. Ill. E. Munch JOHN GABRIEL BORKMAN Fjerde akt «Vi to skygger - over den døde mand.» Med denne replikken avslutter frk. Ella Rentheim «John Gabriel Borkman». Borkman er død etter å fått et hjerteinfarkt eller noe sånt. Tilbake står de to søstrene som har elsket ham. Hele siste akt foregår utendørs. Bakken er dekket av snø, og de gamle menneskene som hittil har kjempet mot hverandre, innser at det er ingen vits i å opprettholde striden. Ikke at det er snakk om noen reell forsoning, men de blir nødt til å godta at det som er skjedd, er skjedd, og at menneskenaturen nå engang er som den er. På et vis er dette en epilog til en konflikt som egentlig nådde sin løsning i tredje akt .  For å være helt ærlig synes jeg denne avslutningen ble litt tam. Ikke at jeg er direkte skuffet, men jeg hadde forventet, eller i det minste håpet på, litt mer krutt. Ikke alle plottrådene har blitt fulgt opp, og Vilhelm Foldals rolle i dramaet synes meg uklar, eller sågar unødvendig. Av rolle

  Fra venstre: John-G, Gunhild, Ella og Erhart. Ill. E. Munch JOHN GABRIEL BORKMAN Tredje akt Det følgende skal ikke forstås som litteraturformidling, men som et skamløst forsøk på å generere klikk og dermed skaffe reklameinntekter, slik at Würmstuggus posisjon i det norske mediesamfunnet styrkes og redaktørens lommebok blir tykkere. Handlingen i tredje akt finner sted i fru Borkmans stue. De tre gamlingene, John Gabriel, Gunhild og Ella, er tilstede gjennom hele kalaset, mens Erhart og fru Wilton dukker opp etterhvert. Og gjett om de har nyheter! Dem skal jeg ikke røpe her, i alle fall ikke forløbig, men kanskje jeg røper mer senere i teksten. Dette dramaet har så langt både behaget og engasjert meg i tilstrekkelig grad til at jeg nå, med bare siste akt igjen, kan anbefale det som aftenlektyre i de tusen hjem. Men det kan jo godt tenkes at siste akt skuffer meg så overmåte at jeg må trekke denne anbefalingen tilbake i neste og siste runde med John Gabriel Borkman , Henrik Ibsens nest

  JOHN GABRIEL BORKMAN Annen akt Vi fortsetter vår liveblogging fra Henrik Ibsens stykke fra 1896. Fikk du ikke med deg første runde, kan du lese her . Enter: The Bork-Man! Ja, i denne akten er det banksjefen selv som spiller hovedrollen. Det hele foregår i værelset, eller snarere den rikt utsmykkede «store fordums pragtsal», ovenpå, der han i åtte år har isolert seg fra verden. Det er på tide å bli kjent med den ambisiøse, men falne mannen som har gitt navn til dette stykket. Her er det hans egne ord vi får høre. Akten består i hovedsak av to konversasjoner. Først er det Vilhelm Foldal som er innom. Han er Borkmans eneste venn, en stakkarslig type, en diktersjel, lojal, og en god støtte for banksjefen gjennom den tunge tiden. Men han har liten tro på at vennen kan gjøre comeback i det respektable borgerskap. Samtalen er innom flere temaer, blant annet kvinner, om hvilke Borkman utbasunerer: «Å, de kvinder! De fordærver og forvansker livet for os! Forkvakler hele vor skjæbne, - hele vo

  JOHN GABRIEL BORKMAN Første akt Det er på tide med litt Ibsen igjen, ikke sant? John Gabriel Borkman er det så lenge siden jeg har lest at jeg husker fint lite av handlingen. Og det passer jo bra, for jeg kommer til å liveblogge akt for akt, akkurat slik jeg gjorde med Når vi døde vågner . Det betyr at et burde bli fire innlegg totalt, om jeg da ikke skulle finne på å stykke opp noen av aktene. Bare litt kontekst før vi setter i gang. John Gabriel Borkman ble utgitt i 1896. Da var Ibsen 68 år og bodde i leiligheten i Drammensveien som nå er museum. Norge var fortsatt i personalunion med Sverige, og Emil Stang (H) var statsminister.  Første akt utspiller seg i dagligstuen til Gunhild Borkman. Hun får besøk av sin tvillingsøster Ella Rentheim, som hun har et svært anstrengt forhold til og ikke har sett på mange år. Hva kan grunnen være?  Joda, vi får vite litt av hvert om bakgrunnen her. Men ikke alt. Det viktigste først: Gunhilds ektemann, forhenværende banksjef John Gabriel Borkman

  Albin Egger-Lienz, Kristi oppstandelse, 1923/24 Idag feirer den romersk-katolske kirke samt de kirkesamfunn som har utgått fra den, påske. (Våre ortodokse venner må vente ytterligere en uke før de kan feire Kristi oppstandelse.) I den anledning presenterer vi et maleri av oppstandelsen signert den østerrikske maleren Albin Egger-Lienz (1868-1926). Motivet er velkjent fra kunsthistorien helt tilbake til senantikken, og for Egger-Lienz, som på denne tiden malte mange bilder med religiøst motiv, var det naturlig å male den oppstandne Kristus. Nedenfor kan du se førsteutkastet. Som du kan se, er komposisjonen stort sett den samme, men maleriet er mer abstrakt, og Kristus-figuren har kappe og stav, symboler på hans kongelige status. I den endelige versjonen er Jesus fremstilt som et vanlig menneske uten synlige tegn på sin guddommelighet (utover å ha stått opp fra graven, selvfølgelig). Bildene ble malt i 1923/24, bare et par år før Egger-Lienz gikk til sin egen grav. Der ligger han formo

  (Mens denne teksten blir til, hører jeg på «Anno 1696», den siste platen til det finske tungrockbandet Insomnium , for første gang. Første spor begynner rolig med akustisk gitarspill i et par minutter. Men så går sangen ganske brått over i death metal av den brutale typen, før den glir over i et mer avslappet og melodøst sonisk landskap av den typen vi er vant med fra dette bandet.) Men dette skal jeg ikke skrive mer om her og nå. Planen er nemlig at denne teksten primært skal handle om et par bøker jeg har lest den siste tiden. Jeg tar med at samtlige kulturprodukter som her omtales er laget av såkalt hvite mennesker. Det er visst slikt man skal vektlegge i disse dager. Den første boken jeg vil omtale, er «The Madness of Crowds» av den britiske journalisten Douglas Murray . Boken har undertittelen «Gender, Race and Identity». Som man skjønner, handler boken om den stadig mer outrerte identitetspolitiske offensiven som har hjemsøkt Vest-Europa og Nord-Amerika de siste årene og for al