 |
| Borkman i skogen. Ill. E. Munch |
JOHN GABRIEL BORKMAN
Fjerde akt
«Vi to skygger - over den døde mand.» Med denne replikken avslutter frk. Ella Rentheim «John Gabriel Borkman». Borkman er død etter å fått et hjerteinfarkt eller noe sånt. Tilbake står de to søstrene som har elsket ham. Hele siste akt foregår utendørs. Bakken er dekket av snø, og de gamle menneskene som hittil har kjempet mot hverandre, innser at det er ingen vits i å opprettholde striden. Ikke at det er snakk om noen reell forsoning, men de blir nødt til å godta at det som er skjedd, er skjedd, og at menneskenaturen nå engang er som den er. På et vis er dette en epilog til en konflikt som egentlig nådde sin løsning i tredje akt.
For å være helt ærlig synes jeg denne avslutningen ble litt tam. Ikke at jeg er direkte skuffet, men jeg hadde forventet, eller i det minste håpet på, litt mer krutt. Ikke alle plottrådene har blitt fulgt opp, og Vilhelm Foldals rolle i dramaet synes meg uklar, eller sågar unødvendig. Av rollefigurene er det Borkman selv som har gjort mest inntrykk. Noen vil kanskje henge seg opp i hans umoral i økonomiske og mellommenneskelige forhold, men først og fremst er han en tragisk helt. Joda, han har en uortodoks moral, men han beskuer sine medmennesker fra et høyere utsiktspunkt, og har et ambisjonsnivå som overgår almuens. Hans største svik er derfor mer mot seg selv enn mot sine kvinner.
Er «John Gabriel Borkman» Ibsens beste stykke? Nei. Men er det verdt å lese om man trenger litt adspredelse i hverdagen? Absolutt. Stykket kan leses i sin helhet på Najonalbibliotekets hjemmesider. Her er originalutgaven fra 1896.
Illustrasjon: Edvard Munch
Kommentarer
Legg inn en kommentar