Bork-Man revisited: Andre runde!

 

JOHN GABRIEL BORKMAN

Annen akt

Vi fortsetter vår liveblogging fra Henrik Ibsens stykke fra 1896. Fikk du ikke med deg første runde, kan du lese her.

Enter: The Bork-Man! Ja, i denne akten er det banksjefen selv som spiller hovedrollen. Det hele foregår i værelset, eller snarere den rikt utsmykkede «store fordums pragtsal», ovenpå, der han i åtte år har isolert seg fra verden. Det er på tide å bli kjent med den ambisiøse, men falne mannen som har gitt navn til dette stykket. Her er det hans egne ord vi får høre.

Akten består i hovedsak av to konversasjoner. Først er det Vilhelm Foldal som er innom. Han er Borkmans eneste venn, en stakkarslig type, en diktersjel, lojal, og en god støtte for banksjefen gjennom den tunge tiden. Men han har liten tro på at vennen kan gjøre comeback i det respektable borgerskap. Samtalen er innom flere temaer, blant annet kvinner, om hvilke Borkman utbasunerer: «Å, de kvinder! De fordærver og forvansker livet for os! Forkvakler hele vor skjæbne, - hele vor sejersgang!» Avslørende ord som underbygges videre i aktens annen halvdel. Etter at de to fornærmer hverandre, forlater Foldal huset. 

Og inn kommer Ella Rentheim. Joda, nin mistanke var korrekt. Hun har faktisk hatt et lidenskapelig forhold til Borkman, men han ofret hennes kjærlighet for sin store gjerning i finansverdenen. Alt dette og meget mer, blant annet Ellas sykdom, hennes ønske om å «få tilbake» Erhart og ellers om det kompliserte forholdet mellom to tidligere elskerne, får vi vite i denne akten, som, før jeg glemmer å nevnebdet, bringer mine tanker hen til den ulykkelige kjærlighetshistorien i «Når vi døde vågner». Rett før teppefall kommer fru Borkman inn i rommet og erklærer overfor sin søster at hun slett ikke er villig til å dele sin sønn med noen. 

The plot thickens. Karakterene har fått kjøtt på bena, og Borkman har blitt sluppet løs på publikum. Han er temmelig usympatisk i all sin følelskalde, stormannsgale velde. Han innrømmer gladelig at han søker makt, og at han er villig til å ofre både egen og andres lykke for å vinne den. Man ser litt av det nietzscheanske overmennesket som jeg også så i Doktor Stockmann i denne figuren. Men jeg skal ikke være for kategorisk i min dom over Borkman. Det virker nemlig som den forhenværende banksjefen, som «vilde vække alle guldets slumrende ånder» og kan høre malmen synge, fortsatt har mange hemmeligheter på lur. 

Følg med videre!

Illustrasjon: Felix Vallotton, 1894