Würmstuggu

  Etter vår gjennomlesning av Henrik Ibsens skuespill om byggmesteren og hans kvinner er det nå på tide med et raskt blikk på mottagelsen stykket fikk umiddelbart etter utgivelsen.  Bygmester Solness ble utgitt 12. desember 1892. Skuespilllet fikk, som seg hør og bør, rikelig med oppmerksomhet i dagspressen, og allerede 23. desember publiserte Verdens Gang denne teksten av den danske forfatteren Herman Bang . Vi tviler ikke på at våre lesere vil fatte interesse for denne innsiktsfulle og velskrevne omtalen av det rykende ferske skuespillet.  God fornøyelse! Illustrasjon: Olaf Gulbransson, 1901 (Digitalt Museum)

  Hilda Borgström som Hilde Wrangel (1893) «Men helt til toppen kom han. Og jeg hørte harper i luften.» Solness’ død på slutten av tredje akt kommer ikke som noen overraskelse hvis man tar til etterretning de karaktertrekk og drifter som er blitt gitt til kjenne gjennom handlingen og dessuten er kjent med Ibsens senere verker, som ikke sjelden ender på denne måten. Dette er en mann som har kjempet med Gud i en årrekke. Kan man vinne en slik kamp? Kan Solness’ indre motsetninger nå et forløsende sluttresultat i form av en indre ro eller en ny, høyere bevissthet? Slett ikke!  Takket være den forføreriske og amoralske Hilde Wrangels inntreden i livet hans innser han at luftslott er det eneste som kan romme menneskelykke. Er dette ganske enkelt resignasjon i møte med et uoppnåelig ideal, eller er det en impotent idealisme som innebærer en radikal avvisning av virkeligheten? Ikke godt å si, men jeg heller mot det siste. Luftslottene skal nemlig utstyres med grunnmur, og slik byggin...

  «Tror ikke De også det, Hilde,at der findes enkelte udkårne, udvalgte mennesker som har fått nåde og magt og evne til at ønske noget, begære noget, ville noget - så ihærdigt og så - så ubønhørligt - at de må få det tilslut. Tror De ikke det?» Det begynner å demre for meg hvorfor jeg titt og ofte har kalt Bygmester Solness mitt favorittstykke av Henrik Ibsen, for dette er dynamitt! I annen akt utdypes karakterene, og en ny konstellaajon mellom dem finner sin form, skjellsettende hendelser fra fortiden bringes frem i dagen, og et stadig mer komplekst system av metaforer begynner å avtegne seg.  Akten består i hovedsak av to dialoger, én mellom byggmesteren og hans hustru, og én mellom byggmesteren og Hilde Wrangel. I den første samtalen kommer det klart frem at det er spenninger i ekteskapet. Skyldfølelse tynger dem begge, og brannen som blir nevnt sånn i forbifarten i første akt, viser seg å være kilden til ektefellenes gjensidige fremmdgjøring, men dette blir ikke utpenslet...

  «Nå, - en del øvelse har hun jo altid fåt i disse to årene. Og så er hun snil og villig til hvad det skal være.» Vi har altså å gjøre med et av Henrik Ibsens senere stykker. Bygmester Solness ble forfattet og utgitt i 1892, hele 34 år etter det forrige Ibsen-dramaet vi omtalte her, Hærmændene paa Helgeland . Dette er andre gang jeg leser stykket. Første gang jeg leste det, bodde jeg på min forrige bopel, og derifra flyttet jeg for over elleve år siden. Jeg vil anta at det er 15 år, kanskje enda lenger, siden sist jeg leste om byggmesteren og hans kvinner. Og enda lenger tilbake, i 1994, forteller internettet meg, så jeg stykket på scenen, med Sverre Anker Ousdal i hovedrollen, på selveste Nationaltheatret. Selv om jeg kan erindre at nevnte lesning og teaterbesøk vekket begeistring i mitt sinn, er det ikke mye jeg husker av detaljer fra handlingen. Derfor må denne bloggserien betraktes som en slags gjenoppdagelse av noe som har berørt meg temmelig dypt intet mindre enn to ganger ...