Byggmesteren og hans kvinner: Tredje runde!

 

Hilda Borgström som Hilde Wrangel (1893)

«Men helt til toppen kom han. Og jeg hørte harper i luften.»

Solness’ død på slutten av tredje akt kommer ikke som noen overraskelse hvis man tar til etterretning de karaktertrekk og drifter som er blitt gitt til kjenne gjennom handlingen og dessuten er kjent med Ibsens senere verker, som ikke sjelden ender på denne måten. Dette er en mann som har kjempet med Gud i en årrekke. Kan man vinne en slik kamp? Kan Solness’ indre motsetninger nå et forløsende sluttresultat i form av en indre ro eller en ny, høyere bevissthet? Slett ikke! 

Takket være den forføreriske og amoralske Hilde Wrangels inntreden i livet hans innser han at luftslott er det eneste som kan romme menneskelykke. Er dette ganske enkelt resignasjon i møte med et uoppnåelig ideal, eller er det en impotent idealisme som innebærer en radikal avvisning av virkeligheten? Ikke godt å si, men jeg heller mot det siste. Luftslottene skal nemlig utstyres med grunnmur, og slik bygging av luftslott med angivelig grunnmur var en ikke uvanlig beskjeftigelse som opptok mange intellektuelle i annen halvdel av 1800-tallet (og for så vidt også i vår tid, men stykket ble jo skrevet i 1892 altså på en tid da mange av vår tids luftslott fikk sin «grunnmur»). Men på et slikt grunnlag kan jo intet liv leves. Selv den sterkeste viljekraft må ta hensyn til tilværelsens begrensninger, og dette er Solness hverken villig eller i stand til. Er hans død villet eller en ulykke? Det får vi intet klart svar på, men klart er det at det er hans svakhet som forårsaker hans undergang, som det til syvende og sist er med alle mennesker. 

Tilbake står to kvinner som gjennom stykket har kjempet en stille kamp om byggmesteren, den ene, hustruen, pragmatisk, skyldbetynget og pliktbevisst, og den andre, forførersken, frihetssøkende, begjærlig og predatorisk. Solness har litt av dem begge i seg i utgangspunktet, men det er frøken Wrangel som tilslutt vinner kontroll over vår tragiske helt.

Så spør leseren formodentlig: «Har dette stykket, «Bygmester Solness» tilstrekkelige litterære kvaliteter til at De vil anbefale det for lesere som ikke kjenner det?» Til det er svaret: «Ja, stykket er definitivt et av Ibsens aller beste. Det har en tematikk og en oppbygning som minner en del om Rosmersholm, men intrigen er mer eksistensiell og mindre sentimental, og metaforikken er rikere og mer slående. Joda, kjære leser, dersom De liker Ibsen, eller realistisk, europeisk 1800-tallsdrama overhodet, anbefaler vi gjerne «Bygmester Solness» dersom De skulle trenge noe lesestoff å fordrive tiden med.»

Har De ikke et eksemplar av Bygmester Solness liggende? Intet problem! På Nasjonalbibliotekets hjemmesider kan De finne flere digitaliserte utgaver. Selv har jeg brukt denne utgaven fra 1900.

Bygmester Solness

av Henrik Ibsen

København 1892