Gå til hovedinnhold

Kunststuggu: Isaak Brodskij

 


Isaak Brodskij, «Lenins tale ved Kominterns 2. verdenskongress», 1924


Isaak Brodskij ble født i den delen av Det russiske keiserriket som idag tilhører Ukraina i 1884 (eller 1883 om du vil, for russerne holdt seg fremdeles med den julianske kalenderen på den tiden, noe de ville fortsette med i ytterligere 34 år), altså under Aleksander IIIs regjeringstid. Som man kan ane av navnet, var han av jødisk herkomst, men det var ikke jødedom som skulle komme til å prege hans kunstnergjerning, det var sosialisme. Brodskijs realistiske fremstillinger av ulike hendelser under bolsjevikrevolusjonen vant stor anerkjennelse i kommunistpartiet og blant ideologisk rettroende kunstnere, og ble en viktig del av fundamentet for det som skulle bli sovjetregimets ofisielle stilretning innen billedkunsten (og all annen kunst), den sosialistiske realismen


Bildet ovenfor ble malt i 1924 og viser en scene fra Kominterns andre verdenskongress. Kongressen fant sted i Petrograd sommeren 1920, midt under den russiske borgerkrigen, og på talerstolen ser vi diktatoren selv. Hva Lenin legger ut om, er ikke godt å si, men det har helt sikkert noe med nødvendigheten av den proletariske revolusjonens seier å gjøre. Kanskje han leser opp Moskvatesene, de 21 betingelsene for opptak i Den kommunistiske internasjonale, for de ble vedtatt på denne kongressen. Sveip over bildet med øynene, og du vil sikkert gjenkjenne flere berømte skikkelser fra datidens kommunistiske verdensbevegelse, utført i fotografisk detalj, bl.a. Stalin, Zinoviev, Kamenjev, Trotskij og Kalinin, bare for å nevne noen av de aller mest åpenbare. Det norske arbeiderparti deltok også med en mannsterk delegasjon som bestod av bl.a. Einar Gerhardsen, Olav Scheflo og Jakob Friis. 


Isaak Brodskij døde i 1939, 55 år gammel.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da