Hjerteskog/Syđänmettä
M. Seppola Simonsen
Flamme Forlag, 2022
Jaha, hva har vi her? Baksiden forteller oss at forfatteren kaller seg «M. Seppola Simonsen», at dette er forfatterens første utgivelse, og at bokens tittel er Hjerteskog/Syđänmettä. Det siste ordet ser ut til å være finsk, selv om dette inntrykket slett ikke skyldes mine inngående finskkunnskaper, for de er bortimot ikkeeksisterende. Omslaget er blått, og på forsiden er det et sort-hvitt, eller vi bør kanskje heller si sort-blått, fotografi av en ansamling trær, ikke nødvendigvis stor nok til å kunne kalles en skog, samt navnet på forfatteren og de to titlene, den norske og den finske (og imellom dem den kryptiske nummereringen som pleier å pryde Flamme Forlags bøker). Vanligvis pleier jeg ikke å innhente informasjon på internett om diktsamlinger jeg leser, for jeg foretrekker å se på boken som et selvstendig verk, men av hensyn til videre referanser til forfatteren i denne teksten (som altså fordrer pronomenbruk) har jeg foretatt et kjapt googlesøk som avslører at denne «M.» er en kvinne.
Boken inneholder 100 tekster av vekslende lengde, fra 4 til 18 linjer. Linjene er korte og uten overskrift, og det brukes hverken versaler eller skilletegn. Så langt er alt konvensjonelt nok. Det er også en stram sammenheng mellom tekstene. Det lyriske subjektet ser ut til å være det samme, selv om det synes å ha noe flytende ved seg. Dessuten er det en temporal kontinuitet fra begynnelse til slutt som kan kokes ned til årets gang, fra vinter via vår, sommer, høst og til vinter igjen. Kanskje ikke det så veldig originalt, men så virker det heller ikke som Simonsen er interessert i å bevege seg så langt utenfor konvensjonene med disse naturromantiske tekstene som dveler ved vegetasjon, vann, snø, sol og dyreliv gjennom skiftende værforhold året gjennom. Slik sett står hun i en solid nordnorsk tradisjon, der det er viktig å aksentuere det tøffe klimaet i de nordlige delene av landet, og dermed si noe om menneskene som bor der oppe.
Ja, for boken handler ikke bare om natur, den handler også om de menneskeskapte strukturene vi kaller kultur, nærmere bestemt - ja, du gjettet riktig - språk. Selv om Simonsen skriver diktene på riksmål, er det slengt inn noen finske ord her og der, tilsynelatende uten system. I et av diktene kaller hun seg «grensebarn». Dette viser til en selvopplevd eksistens i marginene, geografisk, nasjonalt, kulturelt - og språklig. I nord møtes de germanske og de finsk-ugriske språkområdene i et geografisk område som omfatter tre nasjonalstater og enda flere kulturelle grupper, avhengig av hvor tett man velger å gå inn, og hvor langt man ønsker å gå i å vektlegge forskjeller med hensyn til språk og tradisjoner. Og er det noe som er i vinden nå, så er jo det nettopp å maksimere betydningen av forskjeller, både på samfunns- og individnivå. Sånn sett kan opplevelsen av å være «grensebarn» overføres til enhver opplevelse av å være på utsiden av noe, til og med seg selv. Hos enkelte kan også denne opplevelsen være en kilde til sosial og moralsk kapital, og man aner at det er noe av det som ligger bak Simonsens prosjekt.
Hva synes så denne anmelder om Hjerteskog/Syđänmettä? Ikke spesielt interessant. Noen fine naturskildringer, enkelte slående bilder, et blikk for gåtefulle sammenhenger mellom ytre virkelighet og indre liv. Mye av det vi vanligvis får servert av nasjonens poeter. Litt kryptisk tematikk, der formålet med bruken av finske enkeltord kanakje burde vært gjort klarere. For man skriver vel for å kommunisere? Ved nærmere ettertanke regnes ikke det alltid som essensielt i lyrikkgenren. Dessverre.
Veiledende pris: 379 kr.
Kommentarer
Legg inn en kommentar