Kommunen som antagonist

 

En åpen hemmelighet

av Atle Husby

Communicatio, 2023

Forleden dag rasket jeg med meg den ferske romanen En åpen hemmelighet fra mitt lokale, kommunale bibliotek. Mannen bak er en viss Atle Husby, og dette er hans første roman. Ifølge omslaget har Husby lang erfaring fra rusomsorgen, så det var med en forventning om autensitet jeg begynte å lese denne boken, som handler om nettopp den kommunale rusomsorgen i en ikke navngitt norsk by. Og ja, etter å ha lest ferdig boken, virker forventningen om autensitet innfridd, selv om jeg ikke har noen som helst erfaring med denne delen av kommunenes ansvarsområde, for denne fortellingen synes å bygge på førstehånds erfaring, i alle fall når det gjelder miljø og tematikk, om ikke nødvendigvis selve handlingen. 

Hovedpersonen Torstein arbeider ved et hybelhus for rusmisbrukere og oppdager at en av institusjonens rådgivere har en mørk fortid som innebærer grov mishandling av elever ved en spesialskole for et par tiår tilbake. Hva skal han gjøre? Hvem skal han informere om dette? Og hva blir konsekvensene om han varsler om saksforholdet? Se, det er det historien handler om. Det høres kanskje ut som opptakten til en krimroman, men det er det ikke. Jeg skal ikke gå inn på detaljer, for dette er en tynn bok, og avslører man for mye, vil de lesere som kunne tenkes å ville lese boken kanskje kunne føle seg snytt, men jeg vil berømme forfatteren for godt språk og ryddig struktur. 

Torstein er godt skildret, og det kommer klart frem hvorfor han endte opp på akkurat denne hyllen i livet. På drøye 100 sider tegner Husby et troverdig bilde av en hovedperson med dybde og et adferdsmønster som gjenspeiler hans styrker og svakheter. Boken er skrevet i førsteperson, så Torsteins sjelegranskning samt hans psykologiske profil utgjør en vesentlig del av romanen. De andre figurene blir mer skissepregede. Dette kan kanskje regnes som en kritikk av Husbys romankunst, men på den annen side, er vi ikke alle hovedpersonen i vårt eget liv? Bokens virkelige antagonist er da heller ikke en enkelt person, men et administrastivt system - kommunen. Bokens sentrale konflikt er ikke helt ulik den Kafka uforsker i «Prosessen», men samtidig er Husbys anliggende mer konkret. Kommunen kan være skremmende for den som utsettes for dens vrede, for de som rekrutteres til lederposisjoner der, er gjerne middelmådigheter både når det gjelder etisk vurderingsevne og intellektuell kapasitet. Det handler om å innordne seg. Sånn sett er boken en kritikk av offentlig administrasjons måte å forholde seg til kritikkverdige forhold på. 

Personlig likte jeg boken ganske godt, men jeg skulle ønske det hadde vært mer rom for dramatikk. Det blir rett og slett litt tørt. Og slutten blir i overkant brå, selv om jeg skjønner hvor Husby vil med den. Men som leser vil man jo vite hvordan det går til slutt. Det får vi ikke vite her. Jeg sier gjerne ja takk til en oppfølger. Uansett leser jeg gjerne mer av denne romandebutanten om han skulle finne på å skrive flere bøker.