Gå til hovedinnhold

Tolv år i det opplyste borgerskaps tjeneste

 


Idag er det intet mindre enn tolv år siden Würmstuggu så dagens lys. Siden da har vi publisert oppunder 900 innlegg som dekker et bredt spekter av temaer. Tolv er lang tid, i hvert fall i den norske bloggosfærens omskiftelige landskap, og mye har skjedd med Würmstuggus stofftilfang siden den første tiden. Men mye er det samme. Vi anmelder fortsatt bøker, tegneserier og musikk, vi informerer om interessante fakta, vi publiserer nyskreven lyrikk, og vi kommenterer aktuelle saker og utviklingstendenser innen politikk, tenkning og kultur. Og hele tiden forsøker vi å opprettholde en fin balanse mellom alvor og fjolleri.


Men stoffmengden har økt. De siste fire årene har vi hatt godt over 100 innlegg i året. I fjor var det 151, og i år kommer det etter alle solemerker til å bli enda flere. Vi har økt antallet faste spalter, deriblant vår årlige julekalender, som har blitt en klikkvinner i desember. Innleggene har ikke bare blitt flere, de har også blitt lengre og bedre. Dessuten er variasjonen større enn noensinne. Blant annet har vi fokusert på ny, norsk lyrikk, Tex Willer og korrespondanse (eller «korrespondanse», som onde tunger vil ha det til) de siste årene. Vi har også egen kunstspalte og matspalte. Vårt siste store prosjekt har handlet om Henrik Ibsens dramatikk. De siste fem årene har redaksjonen bestått av to medlemmer, med et lite antall mer sporadiske bidragsytere.


Würmstuggu har vakt forargelse i begge ytterpunktene av det politiske spekteret, og det er ingen hemmelighet at vi har vært utsatt for kanselleringsforsøk fra folk som mener at arbeidet med bloggen ikke er forenlig med lønnet arbeid i offentlig sektor. Vi har også opplevd press fra arbeidsgiver om å iverksette mer selvsensur av hensyn til vårt angivelig lettpåvirkelige publikum. Dette er i og for seg graverende nok (og temmelig uforståelig, for Würmstuggus innhold kan knapt kalles kontroversielt), men enda mer bekymringsverdig er sensuren vi har opplevd fra Mark Zuckerbergs digitale medieselskap Meta. Fra høsten 2020 til våren 2023 var vi blokkert fra Metas plattformer Facebook og Instagram, uten noensinne å få noen forklaring på hvorfor. Vi klarte imidlertid å omgå sensuren ved å ta omveien om den noe snuskete plattformen Tumblr, så vi skal ikke klage vår nød. Vi hadde også problemer med plattformen Mastodon i vinter. Dette har bare gjort vårt engasjement for ytringsfrihet og meningsmangfold enda sterkere, og vi har selvfølgelig ikke latt noe av dette påvirke stoffet vi publiserer. (Derfor burde det ikke overraske at vi så med blide øyne på Elon Musks overtagelse av Twitter og de påfølgende avsløringene i de såkalte Twitter Files, der det ble bragt for en dag at etterretning og politiske krefter i Amerika øvet press på mikrobloggtjenesten i retning av en mer kontrollert informasjonsstrøm.)


Hva er så formålet med Würmstuggu? På den ene siden handler det om makt og profitt. På lang sikt er målet å bli den dominante aktøren i det norske mediemarkedet, og på kortere sikt handler det om å tjene maksimalt med penger, slik at vi kan konsumere mer og dermed tilfredsstille våre materielle og sanselige behov. På den andre siden handler det om å opplyse og oppsede våre lesere, og etter hvert hele det norske folk (om man skal tillate seg å påstå noe så kontroversielt som at et slikt folk eksisterer da) slik at de kan bli bedre mennesker moralsk og intellektuelt. Dette vil vi fortsette å gjøre gjennom vårt arbeid med å produsere oppbyggelige tekster som som vi tror våre lesere har godt av å lese. Etter hva vi forstår, setter våre lesere pris på den innsatsen vi legger ned arbeidet med denne bloggen. Vi vil fortsette å belære og oppdra det opplyste borgerskap i all overskuelig fremtid. Vi sees på Würm!


Stian Dalberg og Håkon D. Myhre



Illustrasjon: Wikimedia Commons/ Codex Anesse (1300-tallet)


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da