Rockestuggu

 

Høsten er i ferd med å feste sitt grep over den nordlige delen av den nordlige halvkule med alt hva det innebærer av gradvis synkende temperaturer og tiltagende mørke. Utendørsaktiviteter vil i manges tilfelle erstattes delvis eller helt av innendørssktiviteter i løpet av de nærmeste ukene. For mange vil opphold utendørs snart begrense seg til rene transportetapper mellom hjem, arbeid, innkjøp av produkter og andre nødvendige gjøremål som må utføres utenfor hjemmet. Hva kan man så fylle dagene med når man oppholder seg innendørs det meste av tiden? Mange av våre kvinnelige lesere sysler nok med håndarbeid og mer avansert matlagning, mens vårt mannlige publikum formodentlig finner mer tid til pleie av hobbies, personlig opplysningsarbeid og konsum av kulturprodukter. Hvorfor ikke lytte til et musikkalbum eller to i høsttmørket? Lesere som deler Würmstuggu-redaksjonens interesse for moderne rock og pop vil muligens ha glede av følgende musikalske anbefalinger: 

Simple Minds er et kjent og kjært navn for mange. Våre favorittalbum med dette skotske bandet er studioalbumene Once Upon a Time (1985) og Street Fighting Years (1989) samt konsertplaten Live In the City of Light (1987). De tidligste platene i dette bandets diskografi er ikke all verden, men i annen halvdel av 1980-tallet tok de seg sammen og markerte de seg som et solid rockeband med et sofistikert lydbilde og god teft for fengende melodier, noe som resulterte i en rekke hits. Det er selvfølgelig lett å se paralleller til U2, men Simple Minds appellerer nok mer til det mer kvalitetsbevisste lyttersegmentet enn de irske rivalene. Liveplaten er en maktdemonstrasjon som dokumenterer et band som leverer sine tallrike hits på en tilnærmet perfekt måte. Anbefales!

Carcass har en høy stjerne blant death metal-entusiaster over hele Europa (og sikkert også i andre deler av verden, men dem bryr ikke vi oss om, for Würmstuggu eksisterer i en eurosentrisk boble takket være det dominante kolonialistiske narrativet som gjennomsyrer utdanningssystemet og kulturen i Norge og Vesten), og vi antar at det hersker generell enighet om at Surgical Steel fra 2013 er deres beste album. Dette er et comeback-album der Bill Steer og Jeff Walker har fått med seg Dan Wilding på trommer etter at original-batterist Ken Owen måtte gi seg pga. helseproblemer. Platen er full av fengende komposisjoner med energi, fart og imponerende musikalske prestasjoner. De presist utførte riffene er både melodiøse og oppfinnsomme og skaper, sammen med det frenetiske trommespillet og den røffe vokalen, et intenst lydbilde som gjør at det er umulig for lytteren å kjede seg under avspilling av platen. Beste spor: «The Granulating Dark Satanic Mills».

Vi fortsetter med med metal og tar med oss det kortlivede bandet Nitro, som ga ut albumet O.F.R i 1989. Tittelen står for «Out-fucking-rageous», og akkurat det er en ganske god beskrivelse på musikken på denne platen. For dette er en ganske bisarr utgivelse, noe som skyldes flere faktorer, først og fremst Jim Gillettes eksentriske vokalteknikk, særlig hans virtuose falsett. Dernest er det Michael Angelo Batios sinnssyke shredgitar man legger merke til. Batio legger ikke særlig vekt på eleganse og feeling, her er det fart og teknikk som teller, og det har han i fullt monn. Og sist, men ikke minst er komposisjonene fulle av krumspring som vi ellers forbinder med prog. Nitro klassifiseres ofte som glam metal, men det skyldes bandets fremtoning på promobilder mer enn det musikalske uttrykket, for det er lite som minner om Mötley Crue eller Poison på denne platen. Det er minst like mye thrash og speed metal, i tillegg til diverse musikalske innfall det er vanskelig å plassere med hensyn til undergenre, blant annet vokalarrangemententer der de ulike avskygningene av Gillettes falsett får fullt spillerom. Dette er ekstremmetal i ordets rette forstand. Anbefales hvis du liker å bevege deg utenfor den musikalske komfortsonen. Beste spor: «Machine Gun Eddie», «Fighting Mad» og «Freight Train».

Til sist tar vi med Würmstuggu-favoritten Toto og deres album Kingdom of Desire fra 1992. Dette er det siste albumet deres med Jeff Porcaro på trommer, han døde like før platen ble utgitt. Platen er det tyngste i bandets diskografi, med flere sanger jeg ikke nøler med å kalle heavy metal, og hvis du setter pris på gitarhelten Steve Lukather, er dette platen for deg. Sjekk ut åpningssporet «Gypsy Train», for eksempel. Ellers leverer bandet en av sine beste ballader i «The Other Side», og de finner også plass til en instrumental jazz-fusion-komposisjon. Noe som trekker litt ned, er vokalen. På denne platen synger nemlig Lukather lead på alle sporene (med unntak av instrumentalen). Ikke det at han synger dårlig, men vokalvariasjonen har alltid vært et av Totos store fortrinn, og selv om bandet ikke har med seg en tenorspesialist på denne platen, synes jeg godt David Paich kunne tatt seg bryet med å synge på i det minste én sang. Men alt i alt er dette en sterk plate som byr på et litt annerledes Toto. 

Så, kjære leser, kanskje det er på tide å finne frem musikkavspillingsutstyret og sette på en av disse platene? Vi kan garantere at du, så fremt du setter pris på god musikk, vil like det du hører. 

Illustrasjon: Anders Zorn, 1905