Byggmesteren og hans kvinner: Andre runde!

 

«Tror ikke De også det, Hilde,at der findes enkelte udkårne, udvalgte mennesker som har fått nåde og magt og evne til at ønske noget, begære noget, ville noget - så ihærdigt og så - så ubønhørligt - at de må få det tilslut. Tror De ikke det?»

Det begynner å demre for meg hvorfor jeg titt og ofte har kalt Bygmester Solness mitt favorittstykke av Henrik Ibsen, for dette er dynamitt! I annen akt utdypes karakterene, og en ny konstellaajon mellom dem finner sin form, skjellsettende hendelser fra fortiden bringes frem i dagen, og et stadig mer komplekst system av metaforer begynner å avtegne seg. 

Akten består i hovedsak av to dialoger, én mellom byggmesteren og hans hustru, og én mellom byggmesteren og Hilde Wrangel. I den første samtalen kommer det klart frem at det er spenninger i ekteskapet. Skyldfølelse tynger dem begge, og brannen som blir nevnt sånn i forbifarten i første akt, viser seg å være kilden til ektefellenes gjensidige fremmdgjøring, men dette blir ikke utpenslet med klarhet før Solness setter seg ned med frøken Wrangel i annen halvdel av akten. Herr og fru Solness mistet sine to sønner som en direkte følge av brannen i deres første hjem, og begge to kjenner skyld for tragedien som rammet dem. Samtidig blir det klart at Solness’ suksessrike karriere som byggmester langt på vei er bygget på brannruinene. Ikke rart han har et motsetningsfylt forhold til sin suksess. Det blir også klart at frøken Wrangel har en betydelig makt over Solness, som selv er en ganske dominant type. Interessant nok, med tanke på at hun gir uttrykk for at hun selv gjerne underordner seg en sterk mann. Man aner en viss erotisk spenning i dette forholdet. Det virker ganske enkelt som hun på sett og vis er en bedre match for den viljesterke, men plagede byggmesteren enn den stakkars hustruen. De er begge ærgjerrige og ambisiøse, med et anstrøk av galskap. Samtidig er det lett å skjønne at dette aldri kan ende godt. Det virker også som Solness har tenkt å ansette henne som sin nye bokførerske, for nå er han villig til å gi slipp på Ragnar Borvik og frøken Fosli. 

Halvveis ut i akten tar jeg meg selv i å tenke at «Hot damn! Dette er sannelig glimrende dramatikk!» Ibsen trykker på alle de riktige knappene. Figurene fremtrer med stadig større klarhet, handlingen er troverdig innenfor sine rammer, og man aner en tematisk dybde som har noe klart almennmenneskelig ved seg, samtidig som stykket er et tidsdokument som sier noe om det norske borgerskapets lengsler og bekymringer på slutten av 1800-tallet. Og selvfølgelig skriver Ibsen på et vis om diktergjerningen og sin egen posisjon. Jeg ser frem til tredje og siste akt. Følg med videre!

Om De ikke allerede har gjort det, kan De lese første runde her.

Bygmester Solness

av Henrik Ibsen

København 1892

Illustrasjon: Teaterplakat av Swierzy Waldemar, 1970 (Nasjonalmuseet)