Würmstuggu

Dette innlegget er skrevet av gjesteblogger Espen Lindborg. I forbindelse med Russlands invasjon i Ukraina ser vi en voldsom mediedekning. Mediedekningen tar først og fremst for seg krigshandlingene og den aktuelle politiske situasjonen, med gode reportasjer fra både Ukraina, Russland, USA og EU. NRK har erfarne og flinke korrespondenter i alle ledd – med Gro Holm og Jan Espen Kruse i spissen. Mellom slagene ser NRK det fornuftig og rimelig å opptre som historieforteller ved siden av rollen som allmenkringkaster. I mange tilfeller kan dette være en posisjon som helt naturlig passer inn i rollen som nettopp allmennkringkaster. I andre tilfeller kan man stille spørsmål om ikke NRK tar over for de siste ti-årenes nedprioritering av historiefaget. Ett tema som går igjen i både NRK og andre medier, er spørsmålet om hvorfor NATO ikke griper inn i Ukraina. I en gruppe for samfunnsfagslærere på Facebook gav jeg uttrykk for at dette er et spørsmål som «sier mye om hvor dårlig samfunnsfags/histo

  Fjodor Dostojevskij Hvite netter Oversatt av Geir Kjetsaa Solum, 1980 Selv om Russland viser stormaktsmuskler om dagen og i Vestens øyne fremstår som en røverstat, velger Würmstuggu å slå et slag for russisk litteratur på denne andre dagen av krigen i Ukraina. Vi skal riktignok bevege oss et godt stykke tilbake i tid, for Fjodor Dostojevskijs kortroman Hvite netter , med undertittelen En sentimental roman (Fra en drømmers erindringer) ble opprinnelig utgitt i 1848, mens Det russiske imperiet fremdeles hvilte i Romanovenes trygge favn, og tsar Nikolaj I satt på tronen. Den utgaven jeg har lest, er utgitt i 1980 og oversatt til norsk på sedvanlig glitrende vis av Geir Kjetsaa, som også har skrevet et forord. Handlingen utspiller seg i St. Petersburg, og i hovedrollen møter vi en ung, ensom mann som kun i beskjeden grad befatter seg med virkeligheten. Han er nemlig en drømmer og foretrekker fantasien og dagdrømmenes uforpliktende forlystelser fremfor den virkelige verden og de sosiale e

  Haustsong av Hans Sande Gyldendal, 2021 Så har jeg lest enda en diktsamling fra 2021. Jeg er fremdeles usikker på hvorfor jeg gjør dette, for med noen svært få unntak gir disse bøkene meg fint lite. Tegn til ambisjoner om å fjetre leserne med litterær briljans finnes stort sett ikke i disse utgivelsene, ei heller noen vilje til å si noe nytt eller interessant. Formmessig plasserer de fleste av dem seg innenfor en heller traurig etterkrigstradisjon der innhold trumfer form, eller snarere illusjonen om innhold, for innholdsmessig handler det stort sett om trivialiteter. Jeg sier ikke at form nødvendigvis, eller overhodet, er viktigere enn innhold, men et dikts meningsinnhold vil ofte skjerpes eller sublimeres hvis teksten tvinges inn i unaturlige former som forsterker musikaliteten i språket eller rett og slett skaper litt motstand. Å kutte ut punktum for å signalisere at dette ikke er prosa, er et ikke-virkemiddel som det sikkert er lett å henfalle til om man har vilje, men mangler ev

  Hva er protestantisme av Tarald Rasmussen Universitetsforlaget, 2017 Dødsbu av Øyvind Rangøy Aschehoug, 2021 Det er på tide med mer anmelderi av bøker. Idag står to bøker på programmet: Hva er protestantisme av Tarald Rasmussen og Dødsbu av Øyvind Rangøy . Begge bøkene er, som man kanskje forstår, forfattet av norske forfattere på norsk og utgitt på norske forlag, nærmere bestemt henholdsvis Universitetsforlaget i 2017 og Aschehoug i 2021. Det følgende er ikke ment som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. De siste par årene har jeg brukt mye tid og hjernekapasitet å sette meg inn i kirkehistorie, særlig den som omhandler de ortodokse og romersk-katolske kirker. Så da jeg her om dagen kom over en kortfattet bok om den delen av kristenheten som trådte inn på historiens scene med splittelsen i Vestkirken på 1500-tallet, plukket jeg den opp, for hvorfor ikke? En tynn flis av en bok om et interessant tema har v

  I dag fann me eit brev frå ein av våre trufaste lesarar i postkassa. Me publiserer det her i uforkorta form:  Kjære Würmstuggu, Eg har i ei årrekke satt pris på denne «bloggen», men den siste tida  synest eg de har skrive for mykje om nyare norsk lyrikk og sosialistleiarar frå førre hundreåret. Eg skulle gjerne sett meir stoff om italienske westernteikneseriar og tysk dramatikk. Kanskje noko om nyare samisk essayistikk òg? Er det nokon mogleigheit for at de kan lure inn eit og anna innlegg for å tilfredsstille mine behov. Og eit spørsmål til slutt: Kva er det verste med å drive «blogg»? Med venleg helsing Tobias W. Krag Redaktør Dalberg svarar: Takk for brev. Korrespondanse med lesarane er viktig for Würmstuggu-redaksjonen. Ris og ros må til for at me skal kunne gje lesarane våre tilfredsstillande lesaropplevingar. No har det seg sånn at eg nett har lese Bertold Brechts skodespel «Mor Courage og barna hennar», eller Mor Courage og barna hennes , som det heiter i Øyvind Bergs omsetj

  Tex Willer nr. 689 «Bak masken»  av Pasquale Ruju, Antonello Rizzo og Michele Benevento Egmont, 2022 Vi er kommet til årets andre utgave av Tex Willer , det 689. nummeret siden starten i 1971. Bak Claudio Villas dramatiske og på alle måter fremragende omslagsillustrasjon finner vi historien «Bak masken», den andre og avsluttende delen av historien som ble innledet i forrige nummer . Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.  For å ta det viktigste først: Joda, manusforfatterne Pasquale Ruju og Antonello Rizzo og tegneren Michele Benevento klarer å fullføre historien på høyst tilfredsstillende vis. Når jeg tenker meg om, er det lenge siden jeg har lest en Tex-historie med så stor underholdningsverdi og så gode tegninger som dette to delers eposet. Dette må absolutt kunne kalles en sterk sesongstart. Ingrediensene vi ble introdusert for i forrige episode har nå kokt en stund og k