Alderdom og psykiatri

Haustsong

av Hans Sande

Gyldendal, 2021

Så har jeg lest enda en diktsamling fra 2021. Jeg er fremdeles usikker på hvorfor jeg gjør dette, for med noen svært få unntak gir disse bøkene meg fint lite. Tegn til ambisjoner om å fjetre leserne med litterær briljans finnes stort sett ikke i disse utgivelsene, ei heller noen vilje til å si noe nytt eller interessant. Formmessig plasserer de fleste av dem seg innenfor en heller traurig etterkrigstradisjon der innhold trumfer form, eller snarere illusjonen om innhold, for innholdsmessig handler det stort sett om trivialiteter. Jeg sier ikke at form nødvendigvis, eller overhodet, er viktigere enn innhold, men et dikts meningsinnhold vil ofte skjerpes eller sublimeres hvis teksten tvinges inn i unaturlige former som forsterker musikaliteten i språket eller rett og slett skaper litt motstand. Å kutte ut punktum for å signalisere at dette ikke er prosa, er et ikke-virkemiddel som det sikkert er lett å henfalle til om man har vilje, men mangler evnen til å skrive poesi.

Hans Sande er en av disse poetene som ganske freidig sløyder punktum og komma i sine ikke spesielt oppsiktsvekkende tekster om natur, psykiatri, alderdom og kjærlighet. Diktsamlingen Haustsong inneholder 71 dikt hvorav kanskje ett berørte meg i noen grad. Sande er tydeligvis opptatt av naturen. Skogen, årstidene, småfuglene, vegetasjon kan være potente metaforer for den menneskelige tilværelse, men blir også lett forslitte klisjeer, som her. Lett ironisering over det å bli gammel og forsøkene på å stagge det kroppslige forfallet er det heller ikke nødvendigvis noe galt med, men jeg synes tekstene her blir for platte, kanskje på grunn av den uambisiøse formen og det lite oppsiktsvekkende innholdet. Og «Stones på gamlehjemmet» er hverken vittig eller motsetningsfullt i det 21. århundrets andre decennium, er det vel? Det er nok diktene om psykiatri som gir meg mest. Det korte diktet «Flathogst er ikke så aller verst. «Ho hadde eit rikt indre / fugleliv / heilt til vi kom med motorsaga / og la villskogen flat»

Angrer jeg på at lest boken? Ingenlunde! Det er slett ikke sikkert jeg hadde brukt den drøye timen jeg brukte på å lese den til noe mer fornuftig. Og jeg har fått styrket min oppfatning om at nyere norsk lyrikk er lite tess. Og dét er jo noe.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen? Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Les mer

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet: «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Les mer

Når #metoo dreper

Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer. I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Les mer

Würmstuggu

Søk i denne bloggen