Gå til hovedinnhold

Alderdom og psykiatri

 


Haustsong

av Hans Sande

Gyldendal, 2021


Så har jeg lest enda en diktsamling fra 2021. Jeg er fremdeles usikker på hvorfor jeg gjør dette, for med noen svært få unntak gir disse bøkene meg fint lite. Tegn til ambisjoner om å fjetre leserne med litterær briljans finnes stort sett ikke i disse utgivelsene, ei heller noen vilje til å si noe nytt eller interessant. Formmessig plasserer de fleste av dem seg innenfor en heller traurig etterkrigstradisjon der innhold trumfer form, eller snarere illusjonen om innhold, for innholdsmessig handler det stort sett om trivialiteter. Jeg sier ikke at form nødvendigvis, eller overhodet, er viktigere enn innhold, men et dikts meningsinnhold vil ofte skjerpes eller sublimeres hvis teksten tvinges inn i unaturlige former som forsterker musikaliteten i språket eller rett og slett skaper litt motstand. Å kutte ut punktum for å signalisere at dette ikke er prosa, er et ikke-virkemiddel som det sikkert er lett å henfalle til om man har vilje, men mangler evnen til å skrive poesi.


Hans Sande er en av disse poetene som ganske freidig sløyder punktum og komma i sine ikke spesielt oppsiktsvekkende tekster om natur, psykiatri, alderdom og kjærlighet. Diktsamlingen Haustsong inneholder 71 dikt hvorav kanskje ett berørte meg i noen grad. Sande er tydeligvis opptatt av naturen. Skogen, årstidene, småfuglene, vegetasjon kan være potente metaforer for den menneskelige tilværelse, men blir også lett forslitte klisjeer, som her. Lett ironisering over det å bli gammel og forsøkene på å stagge det kroppslige forfallet er det heller ikke nødvendigvis noe galt med, men jeg synes tekstene her blir for platte, kanskje på grunn av den uambisiøse formen og det lite oppsiktsvekkende innholdet. Og «Stones på gamlehjemmet» er hverken vittig eller motsetningsfullt i det 21. århundrets andre decennium, er det vel? Det er nok diktene om psykiatri som gir meg mest. Det korte diktet «Flathogst er ikke så aller verst. «Ho hadde eit rikt indre / fugleliv / heilt til vi kom med motorsaga / og la villskogen flat»


Angrer jeg på at lest boken? Ingenlunde! Det er slett ikke sikkert jeg hadde brukt den drøye timen jeg brukte på å lese den til noe mer fornuftig. Og jeg har fått styrket min oppfatning om at nyere norsk lyrikk er lite tess. Og dét er jo noe.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib