Hvite netter

 

Fjodor Dostojevskij

Hvite netter

Oversatt av Geir Kjetsaa

Solum, 1980

Selv om Russland viser stormaktsmuskler om dagen og i Vestens øyne fremstår som en røverstat, velger Würmstuggu å slå et slag for russisk litteratur på denne andre dagen av krigen i Ukraina. Vi skal riktignok bevege oss et godt stykke tilbake i tid, for Fjodor Dostojevskijs kortroman Hvite netter, med undertittelen En sentimental roman (Fra en drømmers erindringer) ble opprinnelig utgitt i 1848, mens Det russiske imperiet fremdeles hvilte i Romanovenes trygge favn, og tsar Nikolaj I satt på tronen. Den utgaven jeg har lest, er utgitt i 1980 og oversatt til norsk på sedvanlig glitrende vis av Geir Kjetsaa, som også har skrevet et forord.

Handlingen utspiller seg i St. Petersburg, og i hovedrollen møter vi en ung, ensom mann som kun i beskjeden grad befatter seg med virkeligheten. Han er nemlig en drømmer og foretrekker fantasien og dagdrømmenes uforpliktende forlystelser fremfor den virkelige verden og de sosiale engasjementer som følger med om man skal ta del i den, kanskje som en overlevelsesmekanisme i den moderne, anonyme storbyen. Uansett møter vår navnløse helt en kveld Nasteka, en ungpike som han sporenstreks forelsker seg i. Selve handlingen utspiller seg over fire kvelder, der de to forteller sine historier. Jeg skal ikke si så mye om hva disse historiene består i, men det havner om kjærlighet, savn, håp og skuffelse. Epilogen er ikke oppløftende. 

Jeg vet ikke om jeg helt kjøper persontegningene i denne fortellingen. Deres emosjonelle inderlighet virker ikke realistisk, ja, en smule patologisk. Dette er forsåvidt ikke utypisk for Dostojevskij. Karakterene hans har alltid noe karikert ved seg, spør du meg. Men det kan jo være at disse menneskene faktisk finnes, (og det gjør de jo når jeg tenker meg om) men at jeg bare ikke forventer å finne dem i litteraturen. Sorry, men jeg foretrekker Turgenjevs og Tolstojs mer nøkterne karakterer. 

Hovedpersonens henfallenhet til drømmerier og innbilning får meg til å tenke på de moderne kjønnsideologiske aktivistene og deres berøringsangst overfor virkeligheten. Men han er bare en harmløs stakkar og ikke en autoritær virkelighetsfornekter. Ellers kan jeg tenke meg at han lett kan gis en diagnose eller stemples med en eller annen personlighetsforstyrrelse av de som driver med sånt i sitt yrkesliv. Jeg synes det går fint å la ham være den han er som unik litterær figur. 

Men selv om jeg har mine innvendinger, har jeg ingen problemer med å anbefale denne boken til lesere som er interessert i å slå i hjel et par timer med en språklig elegant og velkomponert fortelling om to mennesker som tar liten plass, men til gjengjeld rommer mye. 

Omslaget til denne utgaven fra Solum er imidlertid bælstygt, men hva gjør vel det?